2014-12-31

Aprilsnarr

Siste første april kom min lille pode stormende inn i stua:
  "Pappa, pappa, de forteller på Dagsrevyen at vi må betale svenskene for å brenne opp all den plasten som vi har vært så flinke til å sortere i hele vinter."
  "Ha, ha, den var morsom. Ta en kikk på kalenderen, det er første april i dag og så tror NRK at de kan lure oss på en slik måte."
  "Men," brøt min kone inn, "de meldte også at NRK skulle overta alle TV2 aksjene, er ikke det en mer sannsynlig aprilspøk?"
  "Ja, jo, antagelig....... Mon tro om de har to aprilsnarrer i år?"

Men kan det være sant likevel? Jeg tenker på alle de merkverdigheter det offentlige har funnet på i kildesorteringens navn;
- Skipe avisbunkene til det Fjerne Østen.
- Skyfle glass og flasker ut på søpledynga i dølgsmål.
- Brenne melkekartongene fordi de ikke fant avtagere nok.
- Anlegge returpunkt for glass- og metallavfall inntil våre barns lekeplass.

Vær så snill å fortell oss alle sammen at det var en aprilspøk. Dere kjører vel ikke svære lastebiler den lange veien til Sverige for så å betale svenskene 170 kroner per tonn av våre skattepenger for å brenne den plasten vi så omhyggelig har sortert.

Juks i forskningen.

Regjeringen foreslår å opprette et nasjonalt utvalg som skal granske juks i forskningen. Det var på tide. Vegdirektoratet har for eksempel publisert en ”forskningsrapport” som viser at det er færre ulykker på saltede veier enn på andre veier. Hvis man imidlertid undersøker materialet som ligger til grunn for denne påstanden, vil man se at her er det med stor eleganse løyet med statistikk for å få frem presis det resultat som i utgangspunktet ønskes.

Av de ulykkene som danner grunnlag for denne statistikken viser det seg at en meget stor andel har skjedd i et område innenfor to hundre meter fra saltede strekninger. Dette er ikke det minste rart. Når man kjører fra et saltet område og plutselig kommer over på snø-/isunderlag, vil de fleste innse at her kan det lett skje en ulykke. Et seigt slimete saltbelegg over frontrute og lykteglass gjør ikke saken bedre. Selv om disse ulykkene ikke ville ha skjedd uten salting, er de plassert i rubrikken "ulykker på ikke saltede strekninger". Dermed har Vegdirektoratet på en raffinert måte fått den konklusjonen de ønsker. Ulykker som oppstår der hvor saltede veier går i bru over andre veier, og saltet drypper ned på en usaltet vei som dermed blir såpeglatt er også omhyggelig plassert i gal kategori.

2014-12-16

Problemer og utfordringer

Norge har ikke problemer lenger – bare utfordringer. I hvert fall virker det som om ”det offentlige” har funnet et godt uttrykk å gjemme seg bak; dette gjelder især helsevesenet. Rett som det er blir en ny skandale avdekket. Det kan være en niåring som måtte vente et halvt år på kreftkontroll, noen hundre prøveresultater som har forsvunnet på en datamaskin, eller sykehusinfeksjoner som ”bare oppstår”. Ingenting av dette er problemer etter hva de såkalte ”ansvarlige” uttaler til media, det er utfordringer. Som ingeniør er jeg vant til å løse problemer. Jeg observerer imidlertid at folk som har gjort det til en kunstart å snakke om problemene i stedet for å løse dem, her har funnet en enkel løsning – de har rett og slett døpt om problem til utfordring. Problemene er der fremdeles, men når de betegnes som utfordringer, så høres de ikke så påtrengende ut.

Man møter utfordringer, men man løser problemer. Fra en værmelding på NRK: ”Det kan bli utfordringer i forhold til kjøreforholdene”. Per Egil Hegge kommenterte tørt at mannen antagelig mente at det var fare for glatt føre; så hvorfor ikke si det? På samme måten som ordet «problem» er forsvunnet fra offentlig administrasjon, har ordet «ansvar» blitt forandret til «å ha eierskap» – og det er jo en lettvint måte å løpe fra ansvaret på. Et annet godt uttrykk for å kamuflere problemene er ordet ”fokus”. Vi skal ha et bredt fokus på ..., eventuelt sette et større fokus på ..., eller som forsvarsminister Kristin Krohn Devold i sin tid sa om en kjekk offiser som hun forfremmet: ”han har et enormt fokus”. Lite har avsenderne av disse ordene tenkt på at dess større et fokus er, dess mer uskarpt blir resultatet; enhver gutt som har prøvd seg med brennglass vet at fokuset må være så lite som mulig, først da oppnår man noe. Hadde man enda sagt at man skal ha ”et skarpt fokus” på noe, så ville man vært i nærheten av et resultat. Ord forandrer ikke på de faktiske forhold. Problemene eksisterer selv om de er døpt om.

 Det blir omtrent som den gangen de hadde et fremmedarbeiderproblem i Danmark; de døpte det om til gjestearbeider og dermed forsvant fremmedarbeiderproblemet. Her i Norge kjenner vi uttrykket «fri abort» som ble døpt om til «selvbestemt abort», og dermed mye mer godtagbart.

La oss ikke gjøre knefall for politisk korrekthet ved å kamuflere virkeligheten på denne måten.

Ghosting - kunsten å stikke av

A-magasinet har satt navn på en aktivitet jeg har praktisert i mange år; ghosting, eller kunsten å stikke av fra fester. Men jeg ante ikke at det kom av at jeg følte angst og ubehag i sosiale situasjoner, eller hadde frykt for kontakt med andre mennesker. Det kan jo faktisk komme av at jeg rett og slett synes selskapet er gudsjammerlig kjedelig. Mange mennesker synes det er fantastisk å sitte ved et langbord og prate, høre på taler eller synge. Det er greit, jeg aksepterer at folk flest liker den aktiviteten, men den passer altså ikke for meg. Jeg synes ikke det det er spesielt interessant å høre taler av personer som ikke behersker oppgaven. Heller ikke synes jeg gamle vitser eller sanger fra det blå eller rosa arket er noe spesielt morsomt.

Jeg trives med å sitte hjemme i min stue med et glass whisky og lese en god bok i fred og ro. Jeg liker å spise middag sammen med min kone, og jeg gleder meg til våren kommer, og vi kan ta et glass hvitvin ute i hagen. Alle har vi forskjellige interesser og ønsker i livet, så man skal ikke dømme andre mennesker fordi de velger å leve livet på en annen måte enn det som er ”opplest og vedtatt”.  Jeg kritiserer ikke folk som samler på venner og elsker store fester, det er bare det at jeg ønsker å leve på en annen måte. Det betyr ikke at den ene måten er mer eller mindre verdifull enn den andre, den er bare annerledes.

2014-12-14

Jernbanedrift

Aftenposten har gjort en prisverdig sammenligning mellom norsk og svensk jernbanedrift - det svenske systemet vant overlegent. Monopol på den ene siden og konkurranse på den andre. Man kan også se til England og USA der jernbanen er privatisert, enhver som reiser i de landene kan glede seg over god kundebehandling, fremragende service på togene, moderne behagelige vogner og fremfor alt, tog som går i rute. Den norske staten skulle sørge for sikker jernbanedrift gjennom NSB, men det har jo ikke akkurat vært mangel på uhell her i landet. Problemet er at man ikke kan kontrollere seg selv, og når staten både driver virksomheten og kontrollerer den; blir det en sørgelig mangel på kontroll. Det har gjentatte ganger vist seg at tjenester som utføres av private blir vesentlig bedre fulgt opp og kontrollert av offentlige myndigheter enn da det offentlige selv drev virksomheten. Det viser seg på alle områder; bare konkurranse gir høyere kvalitet, lavere priser og bedre service.

2014-12-08

Veiskilt i Lier

På Ringeriksveien er det satt opp nye fartsbegrensningskilt ved skolen. Men enten har ikke myndighetene klart å bestemme seg for grensen, eller så har de overlatt det til bilistenes skjønn, eller muligens har teknikken sviktet våre offentlige ansatte.

Eller er det vinteren som ødelegger?




2014-12-01

Filmkritikk

Jeg har stor nytte av Aftenpostens filmanmeldelser for å finne ut om jeg bør gå og se på en forestilling. Det er tross alt bittert for min hustru og meg å kaste bort en hundrelapp for å sitte og kjede seg i to timer.

Man må imidlertid nøye kjenne kritikerbransjens terminologi, og helst finne en anmelder som har noenlunde samme smak som en selv har. Det hender jo ikke så sjelden at en film som blir slaktet av en anmelder blir rost opp i skyene av en annen.

Den nye filmen til Jason Statham, var det imidlertid ikke mulig å ta feil av. Anmelderen sa at det blir action, smell og drap i massevis. Dette er en eksplosiv og ekkel, blodig og rotete, klisjefull, langvarig og til tider latterlig macho-thriller med høyst fortjent 18-år grense. En slik anbefaling kunne min hustru og jeg ikke stå for, og vi hadde en meget underholdende kveld sammen med Statham. Så igjen min takk til anmelderen som ga et så glimrende konsentrat, det eneste ordet som kanskje manglet var "kommersiell". Da vet vi at filmen passer for folk flest, og ikke en liten kulturelite.


#####################################################

Nordmenn er det eneste folkeslaget som skryter av hvor beskjedne de er.

#####################################################