Det er enklere nå

Hadia Tajik sier at kriminelle utlendinger må sendes ut av landet, det ville Arbeiderpartiet gjort hvis de hadde sittet med makten. Torgeir Micaelsen uttaler at hvis de hadde vunnet valget ville også Ap gått inn for utvidede åpningstider for Vinmonopolet. Det er tydelig at Arbeiderpartiet har gjort samme erfaring som Fremskrittspartiet; det er mye lettere å komme med løsninger når man sitter i opposisjon.

Det Norske Helsevesenet

En venn fra USA spurte meg om det virkelig ikke koster noe å bli syk i Norge, slik som det hevdes på fjernsynsstasjoner i Amerika. Mange demokrater fremholder Norge som et eksempel på det perfekte helsevesen. «Ja, i teorien så er det riktig», svarte jeg. «I teorien?» var hans åpenbare spørsmål, så jeg måtte forklare nærmere.

Man vil alltid få hjelp i Norge, selv om man ikke har råd til å betale for behandlingen, og det er et godt system. Mye er imidlertid holdt utenfor; hvis man for eksempel må behandle tennene for femti tusen kroner så er det ens eget problem – ingen hjelp fra det offentlige. Legen er heller ikke helt gratis slik det gis inntrykk av – man må betale en egenandel, men for de fleste mennesker blir det mindre enn ti tusen kroner i året, uansett hva slags problem man har, eller om man er kronisk syk. Om man ikke engang har råd til dette beløpet, så vil man likevel få hjelp, og dette fungerer godt for mange mennesker. MEN, man får den kvaliteten man betaler for. Det er alltid kø for å få hjelp på norske offentlige sykehus; får man en kreftdiagnose må man stå uker og måneder i kø for operasjon, og rekonstruksjon av kvinnebryst betyr flere år med venting. Enkle operasjoner som kunne vært utført på dagen på et privat sykehus, fører til mange måneders sykemelding mens man venter på det offentlige tilbudet, og det er eksempler på mennesker som har blitt blinde eller dødd mens de har stått i sykehuskø. Det skjer også mye feil, rot, mangler og gal medisinering (uønskede hendelser som det heter på departementalt fagspråk). Personlig har jeg hatt opplevd både norske og amerikanske sykehus, og det er et hav av forskjell når det gjelder pasientbehandling, kvalitetskontroll og vilje til å bruke de beste metodene. Resultatet av dette er at folk som har råd til det også i Norge kjøper seg private helseforsikringer, og bedrifter forsikrer sine viktige medarbeidere for å sikre rask behandling.

«Så da har også dere et klassedelt helsevesen, akkurat som vi har her i USA», mente han. «Ja, etter seksti år med sosialdemokrati så har vi et todelt helsevesen hvor de som har råd kan kjøpe seg gode private tjenester, mens de som ikke har råd, må stå i offentlig helsekø», var min konklusjon.

Mahatma Gandhi

Kunden er den viktigste gjest som kommer på besøk til oss.

Han er ikke avhengig av oss, vi er avhengig av ham.

Han avbryter oss ikke i vårt arbeid – han er formålet med det.

Han er ikke en fremmed for vårt virke, han er en del av det.

Vi gjør ham ikke en tjeneste ved å betjene ham.

Han gjør oss en tjeneste ved å gi oss muligheten til å betjene ham.

Mahatma Gandhi

A-magasinet

Det nye A-magasinet minner meg mye om helgemagasinet til Dagens Næringsliv, det er et blad som jeg heller ikke gidder å lese.

Verdiløs kunst

I forbindelse med tvangsinnkjøpte bøker til bibliotekene, har jeg fått flere spørsmål om hva som er verdiløs kunst. Hvem er det som skal bestemme hva som er verdifullt? Det er lett å svare på. Hvis man produserer noe som ingen vil kjøpe, så er det hobbyvirksomhet, og man bør selv betale utgiftene. Det er naturligvis ikke noe galt med hobbyvirksomhet, og det kan være meget verdifullt. Men det er en glede man har selv, og det er urimelig å forlange at samfunnet skal betale virksomheten gjennom kunstnerlønninger og tvungne bokinnkjøp til bibliotekene. Noen kunstnere og organisasjoner har gjennom mange år vært flinke til å kanalisere penger til såkalt kunst gjennom forskjellige innkjøpsordninger, men det blir ikke verdifullt av den grunn.

NRK er i særstilling på dette området; der er det prestisje i å lage programmer som «ikke er kommersielle». Nå er det ikke bestandig så lett å definere hva kommersielt egentlig er, men hvis man lager programmer som ingen gidder å se på, så er de garantert ikke kommersielle, og man får status internt på Marienlyst.

Nå er svineriet i gang igjen

Ti centimeter snø melder meteorologene, og veiverket forkynner triumferende: «Vi er ute og salter preventivt». Jo takk, det merker jeg; et seigt slimete lag dekker frontruta om morgenen. Det gikk bra så lenge jeg kjørte på en kommunal veg, der var det fint vinterføre, men straks jeg kom ut på hovedveien og dekkene kom i kontakt med saltsørpa var det verre. Hvorfor er det så mye prestisje forbundet med å salte veiene i stedet for å brøyte dem? 

«Vi vil ikke ha dette svineriet, det er meningsløst å prøve å skape sommerføre om vinteren». Hvorfor kan ikke vegvesenet høre på bilistene og motororganisasjonene? Det er ganske stor enighet om at de eneste gangene salting er på sin plass er ved underkjølt regn, men da trengs det virkelig. Salting av kram snø i varmegrader, eller enda verre; salting ved ti-femten kuldegrader, er fullstendig meningsløst.

Bøker som aldri blir utlånt

Forfatterne raser mot foreslåtte kutt i dagens bokinnkjøpsordning. Det kan jeg godt forstå, den rødgrønne regjeringen kastet bort mye penger på fullstendig verdiløs kultur. Gjennom Kulturrådets innkjøpsordning blir bibliotekene pådyttet kasser med bøker som de ikke ønsker og som ingen låner. Bibliotekene er i pengeknipe og har ikke råd til å kjøpe inn folks favoritter. Dette kommer av at de må bruke sine midler til å kjøpe inn litteratur som er helt uinteressant for folk flest. Jeg spurte på biblioteket, og bibliotekaren fortalte at det var uvanlig at noen var interessert i disse bøkene; vanligvis ble de bare kjøpt inn, stuet bort i kasser for lagring og etter det foreskrevne antall år, kastet. Man burde juble over at den nye regjeringen reduserer dette sløseriet med ressurser.

Syklister til besvær

Modum Cykleklubb ber om at vi bilister ikke skader syklistene, der de farer i sine kondomdresser i sikksakk mellom biler og fotgjengere; gjerne to i bredden. Sykling i trafikken ville faktisk ikke vært så farlig hvis syklistene: 

• Ikke kjørte på rødt lys
• Viste tegn når de svingte
• Ikke kjørte mot enveiskjøringer
• Ikke for mellom to bilrader som sto i kø
• Ikke vinglet fra den ene kjørebanen til den andre, så til fortauet, og deretter ut i veien igjen, alt etter hva som falt dem inn
• Respekterte vikeplikt- og stoppskilt
• Ikke skar ut foran en bil når de ønsket å svinge til venstre
• Ikke kjørte for full fart i sikksakk mellom fotgjengere på fortau eller fotgjengeroverganger

Nei syklistene trenger ikke medlidenhet fra bilistene; tvert imot, de trenger å lære seg elementær respekt for grunnleggende trafikkregler. Det er naturligvis synd at enkelte bilister viser syklistene fingeren, men jeg må medgi at en slik handling kom meg i hu da to syklister kjørte ved siden av hverandre i veien foran bilen min, mens det var en utmerket, ubrukt sykkelsti ute til høyre. At det etter hvert ble en kø på tyve-tredve biler bak dem affiserte ikke syklistene i det hele tatt.

Klimaendringene

Jeg er svært glad for at den globale oppvarmingen endelig har nådd Norge, jeg husker med gru hvordan vi frøs forrige vinter. Hvis nå kakelinna bare kan holde seg til ut i mars, så er vi berget.

SV ønsker å legge ned landsbygda

Sjåstad i Lier er et stykke ute på landet. Det betyr at vi trenger bil for å dra på jobben, handle eller besøke venner og slektninger. Dette er imidlertid ikke forenlig med SV’s intensjoner og Fylkesmann Helen Bjørnøy fra SV har derfor satt seg som mål å sørge for at folk bosetter seg i byene i stedet for her ute på landsbygda. Som fylkesmann har hun nå nektet Sjåstad Samfunnshus å fradele en parsell til boligformål med begrunnelsen at «det vil være i strid med målet om å redusere bilavhengighet og utslipp av klimagasser». Med en slik argumentasjon kan hun effektivt stoppe enhver utbygging her ute på landet – det er trist at mennesker med et så snevert syn har slik makt her i landet.

 I form av sin stilling kan hun nå effektivt hindre folk å bygge boliger på landet. Helen Bjørnøy har vært salongsosialist i hele sitt liv og alltid benyttet seg av de mulighetene til kultur, Café latte og teater som man finner i byen. Det å bosette seg ute på landet er antagelig helt fremmed for henne, og hun vil derfor bekjempe det.