LO advarer mot en blå regjering

LO-leder Roar Flåthen (han som får styreverv i offentlige selskaper fordi han er venn med Giske), advarer mot en regjering av Høyre og Fremskrittspartiet. Det er fare for at de kommer til å rasere sykehuskøene i Norge slik at folk får rask behandling med privat tilbud. Risikoen er stor for at de kommer til å ødelegge ineffektiviteten i de offentlige tjenestene ved å la private bygge veier. Det er også mulig at de til og med vil avvikle unødvendig byråkrati. Antakelig vil det bli krise blant offentlig ansatte som sitter i møter eller surfer på Internett hele dagen i stedet for å arbeide. Kroken på døra for overflødige byråkrater og reiseglade kursfantomer. Sannelig ikke rart at pampene i LO er livredd for en borgerlig seier ved valget.

Arven etter Tsjernobyl

Teknisk Ukeblad forteller hvordan norske myndigheter var fullstendig uforberedt på at en radioaktiv støvsky skulle komme inn over Norge. De undervurderte folkets angst. Mange familier nektet barna å leke ute da det regnet, i frykt for å bli utsatt for stråledoser. Har egentlig våre myndigheter særlig stor troverdighet? Det første strålevernekspertene gjorde, var å ringe hjem til familien for å holde sine egne barn hjemme fra skolen og familien innendørs. Det neste de gjorde, var å gå ut offentlig i alle media: aviser, radio og fjernsyn for å fortelle at strålingen var helt ufarlig, og at folk ikke behøvde være redde for å gå ut. Man får en berettiget mistanke om at ekspertene og reglene er mer fokusert på å unngå å alarmere folk enn å sikre dem mot radioaktiv stråling.

Aftenposten satte forøvrig søkelyset på hvor dårlige regler vi har når det gjelder radioaktiv stråling. Strålevernsjefen er bekymret og forskriftene er forvirrende. Norske innbyggere kan utsettes for helsefarlig stråling uten at regelverket er til noe hjelp.

Nei, jeg vil ikke kjøpe Aftenposten som digitalabonnement

I Aftenposten er det nå annonser som forteller at jeg kan lese avisen på nettbrett ved å betale 49 kroner ekstra i måneden. Når jeg kjøper musikk, for eksempel en CD-plate, så forutsetter jeg at jeg selv kan bestemme hvordan jeg vil høre på musikken – enten det er på Hi-Fi anlegget, i bilen, på PC’en eller på mp3-spilleren. Platebransjen skjøt seg selv i foten da de introduserte kopibeskyttelse på musikk. De har heldigvis lært; det har foreløpig ikke avis og bokbransjen, men de blir nok tvunget etter hvert. Jeg har allerede et abonnement på Aftenposten, og når jeg engang har betalt for avisen, så bør det være mitt eget behov som avgjør om jeg leser den på papirformat, på PC eller på nettbrett. Når Aftenposten nå forlanger ekstra betaling for nettbrettapplikasjonen, så kan jeg klare meg med andre alternativer. Det finnes mye å velge mellom, for eksempel Drammens Tidende, som har gjort det eneste fornuftige og inkludert den elektroniske versjonen i det vanlige abonnementet.

Lik lønn uansett kvalifikasjoner?

Høyre vil gi dyktige lærere høyere lønn enn dårlige lærere. Tidligere leder i Utdanningsforbundet, Helga Hjetland, var en medvirkende årsak til at lærere nå er underbetalt, undervurdert og uten autoritet. Hver gang en kommune gikk ut og ønsket å gi dyktigere lærere ekstra betaling, var Hjetland høylydt ut i media og stoppet muligheten. Med individuell avlønning ville dyktige mennesker bli trukket til læreryrket, og lærerne selv ville bli motivert til å yte en ekstra innsats. Slik er det i samfunnet for øvrig: Prisen på en tjeneste kommer an på tilbud og etterspørsel, faglig dyktighet, evne til forhandlinger, samt tilgjengelighet. Antall års utdannelse bør ikke være et avgjørende kriterium for hvilken lønn man fortjener. 

Hvis man hadde sett på skolen som en tjeneste på linje med andre fagområder her i samfunnet, så ville man fått konkurranse om å levere de beste resultatene, man kunne klaget til Forbrukerombudet over skoler som ikke leverte det produktet man fikk betalt for og dårlige skoler og lærere hadde vært nødt til å skjerpe seg for å få kunder. Men først og fremst så ville man uteksaminert elever som fikk bedre resultater og hadde større utbytte av undervisningen. Foreldrene er faktisk kunder som via skatteseddelen kjøper et temmelig dyrt produkt som heter utdannelse. Vi må ha ledere i skolen som forstår at de selger et produkt; de er ikke på en offentlig finansiert lekegrind for SV-ere.

Bortkastet postombæring

Posten kommer og besøker postkassa seks dager i uken – hvorfor det? Det er jo stort sett bare reklame de leverer likevel. I løpet av de siste ti årene har nesten all min korrespondanse gått over til å være e-post. For viktige brev fra banker, myndigheter og forsikringsselskaper har til og med posten opprettet en egen Internettside; Digipost. Hvorfor i all verden insisterer Senterpartiet på at posten skal leveres hver eneste bidige dag; tre dager i uken burde være mer enn nok. Posten selv ber tynt om å få slippe postombæring på lørdager, men ikke engang det vil Senterpartiets samferdselsministre (enten de heter Liv Signe Navarsete eller Magnhild Meltveit Kleppa) gå med på. De insisterer på at tingene skal gjøres så dyrt, byråkratisk og inneffektivt som mulig. Norge kunne spare milliarder av kroner hvis Samferdselsdepartementet ville innrømme at Internett er kommet til Norge og at nesten all kommunikasjon nå går via e-post, Skype eller Facebook. Spørsmålet er bare om Samferdselsdepartementet vil la Posten (tidligere Postverket) få lov til å tilpasse seg vårt århundre ved å effektivisere seg.

Brune meninger

Samfunnsgeograf Tone Huse utbrer seg om brunskvetting i A-magasinet. Hun skriver om samer, Fremskrittspartiet og finnmarkinger. Folk i Tromsø mener tydeligvis noe annet enn det geografen mener at de burde mene, og hun betegner derfor deres meninger som brunskvetting. Brunskvetting? Mange såkalte kulturpersonligheter prøver til stadighet å klistre FrP til ”brune meninger”. Jeg søkte på Internett for å finne ut hva dette egentlig innebærer og oppdaget at begrepet kommer fra de brune skjortene som nazistene brukte i Tyskland. Tone Huse driver nok her med historieforfalskning; hun har omhyggelig glemt at Nazisme er en forkortelse for Nasjonal-Sosialisme. Det norske partiet som kommer nærmest disse meningene er SV, som ble dannet av tidligere nazister, og er det eneste partiet som har hatt stortingsrepresentanter som ble dømt for landsforræderi etter krigen. De som var i hjemmefronten og kjempet mot nazismen (for eksempel Gjems Onstad) befinner seg nå på høyresiden og var med på å grunnlegge blant annet Fremskrittspartiet.