2010-01-14
Hjelp til en verdig død
2010-01-12
Kommunalt forfall
2010-01-11
Reklame er informasjon
2010-01-10
Dødshjelp
2010-01-09
NSB har problemer?
2010-01-08
Forby handlinger – ikke meninger
Scientologikirken har for eksempel kapret både Tom Cruise, John Travolta og Priscilla Presley nettopp fordi de opererer i en lukket organisasjon. Den kjente bokhandleren i Kabul ble invitert til Litteraturfestivalen på Lillehammer av en rekke godfjotter. Disse fortalte i ettertid at hans foredrag hadde åpnet deres øyne; tidligere hadde de trodd på hans martyrfremstilling. Etter å ha hørt hans pompøse, kvinneundertrykkende, trangsynte og intolerante innstilling forsto de hvor tåpelig han var. Dette hadde ikke skjedd hvis man ikke hadde invitert bokhandleren hit slik at han kunne avsløre seg selv. Da hadde disse naive menneskene fortsatt å skjelle ut Åsne Seierstad og trodd at Shah Mohammed Rais var et offer. Tilsvarende med den britiske forfatteren David Irvin som påstår at nazistenes jødeforfølgelser er en myte. Når man lar ham få deklamere tullet sitt i lukkede miljøer uten motforestillinger, blir han en millionær på pengebidrag. Når han blir nektet å fremføre sine meninger på konferanser i Norge, så gjør man ham en tjeneste – han blir rik på denslags. Møt ham i stedet med historiske fakta, kle ham naken, så mister han både tilhengerne og bidragsytere. Det er dumt å gi ham støtte ved å boikotte ham. Et godt eksempel er Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Foruten å være holocaustfornekter, jødehater og atombombetilhenger, er han fundamentalistisk muslim med alle de begrensninger det setter for andre menneskers levemåte. Presidenten ble invitert til Colombia Universitet i New York hvor han holdt foredrag. Den rabiate muslimen ble fullstendig latterliggjort og mistet titusener av tilhengere i USA. Han fikk slippe til på talerstolen, og alle tenkende mennesker så hvor tåpelige hans meninger var. Hvis han hadde blitt boikottet, ville han beholdt sine sympatisører og sannsynligvis fått flere nye tilhengere blant blåøyde idealister.
I et demokrati bør man være svært varsom med å sensurere meninger – det kan slå tilbake. Vi må forby handlinger som ikke kan tolereres, ikke meninger. Dessuten, hvis man går inn for å forby slike nazilignende organisasjoner, hvor skal man sette grensen? Partiet Raudt (Rødt) er jo like ytterliggående på sin side som Vigrid er på sin. La meg minne om AKP(ml) og Kommunistisk Ungdom som i sin tid gikk inn for væpna revolusjon i Norge, de ble ikke forbudt av den grunn. De nynazistiske organisasjonene utgjøres av en liten gruppe stakkarslige tullebukker som blir svært godt overvåket – de utgjør ingen fare for Norges demokrati. Få dem fram i lyset, møt dem med argumenter, da sprekker de akkurat som trollet. Det farligste vi kan gjøre er å boikotte dem slik Unge Høyre ønsker – da samler de sympatisører.
2010-01-06
Klimakvoter, grønne sertifikater og lureri
Det er jo ofte de samme smartingene som starter opp nye pyramider, og ofte bytter de adresselister seg i mellom; både World Games, Eurosmart og thinkSEVEN henvender seg til de samme naive ofrene. T5PC, ACM, WGI, og nå altså klimakvoter. Er det ingen ende på hvor mye penger nordmenn ønsker å forære til smarte luringer med ”6,0” i muntlig.
Det er nøyaktig det samme lureri som med Grønne sertifikater som Teknisk Ukeblad forteller om på http://www.tu.no/energi/article232650.ece
2010-01-04
Myter
2010-01-03
Er det straff for voldtekt?
2010-01-02
Babyer har ingenting i Teateret å gjøre
2010-01-01
Ankerbarn
Elisabeth Gording Stang har en replikk i Aftenposten hvor hun bekymrer seg over høyrepopulisme når det gjelder barneflyktninger. Ikke ett eneste sted i den lange utredningen om mindreårige asylsøkere nevner hun ordet «ankerbarn». Det er svært usannsynlig at en førsteamanuensis ikke kjenner ordet ankerbarn, så hun har sannsynligvis omhyggelig unngått å nevne dette begrepet. Hele hennes innlegg går bare ut på å fortelle om hvilke traumer barn utsettes for. Det er derfor viktig også å belyse en annen side av flyktningeproblematikken. Et ankerbarn er en mindreårig asylsøker som er blitt sendt av sin familie til et vestlig land i håp om at foreldre og søskenflokk skal få asyl takket være reglene om familiegjenforening. I praksis betyr dette at familien skillinger sammen for å smugle et barn til Norge; barnet får så opphold av humanitære grunner fordi man ikke kommer i kontakt med foreldrene. Etter noen år gir foreldrene seg mirakuløst til kjenne, man søker om familiegjenforening, og plutselig har Norge mottar en ny storfamilie av lykkejegere. Dette er et reelt problem nå i dag, og Stang gjør ikke de virkelige flyktningene noen tjeneste ved å prøve å unngå denne debatten.