Hvorfor hater politikerne meg?

Jeg betaler dem halvparten av det jeg tjener, pluss merverdiavgift på alt jeg kjøper; fordelsskatt på mitt eget hus, avgift fordi jeg arbeider, verdens høyeste bilavgift når jeg kjører til jobben, bompenger hvis jeg må ut av byen, arveavgift på penger det er betalt skatt av fra før, formueskatt på penger som allerede er beskattet.

Jeg må betale mer for å bruke min egen bil enn om jeg tok drosje overalt jeg skal kjøre, vannavgift for å vaske meg, og naturligvis, ekstra avgift for å sortere min egen søppel. Hvis jeg blir syk må jeg stå på venteliste og når jeg endelig kommer inn på et sykehus blir jeg plassert i en korridor eller på et toalett. Jeg har fått klar beskjed om at det ikke lønner seg å bli gammel – det får jeg informasjon om fra deres egen fjernsynskanal, den som jeg må betale lisens for enten jeg ser på den eller ikke. Og stadig finner de på mer; de må jo hate lille meg ettersom de aldri gir meg fred.

Matvarer, alkohol og tobakk må jeg reise til Sverige for å ha råd til, og dermed ansetter de flere tollere. Hvis jeg er dum nok til å kjøre til Oslo må jeg betale bomringavgift – reis kollektivt sier de, reduserer busstilbudet og gjør NSB til et av de mest kundefiendtlige selskaper i landet. Veier, skolesystem og kriminalitet orker jeg rett og slett ikke å tenke på; arbeiderpartipolitikeren Per Kleppe hadde så uendelig rett i at ”Det er utrolig hva nordmenn finner seg i, så lenge de blir vant til det”. Politikernes oppfinnsomhet for å plage lille meg ser ikke ut til å ha noen grenser – det eneste de ikke forstår er det lille ordet politiker-forakt.

Pris – kvalitet

Jeg setter pris på at Forbrukerrådet fokuserer på prisforskjellene på matvarer. Knaskegulrøttene er meningsløst dyre, og det er tydelig at prisen er satt kunstig høyt. Kanskje for å lage en image av et spesielt eksklusivt produkt. Men jeg synes at de skulle sammenligne dem med vanlige gulrøtter og ikke Euroshopper. Produktene til Euroshopper er så dårlige at de fortjener en klasse for seg – bortkastet. Tre ganger har jeg latt meg lokke til å kjøpe forskjellige typer av disse ekstremt billige produktene, og alle tre gangene har jeg måttet kaste resten etter å ha smakt på dem. Det blir ikke billig når man kjøper en trekilos pose med gulrøtter og så må kassere 2,5 kg av dem.

Det kommer en hvit elefant til Lier

Høyre er pådriver for et nytt, flott kulturhus i Lierbyen. Dette er et bygg som uansett finansieringsmodell vil binde kommunen til store, årlige utgifter. Lier er den kommunen som nettopp rapporterte om millionunderskudd i eldreomsorgen og som har problemer med å finansiere primærbehov som skole, vei og helse for innbyggerne. Kulturhuset er et bygg som Lier kommune ikke vet hva de skal bruke til, og som de ikke vet hvordan de skal klare å finansiere. Ingen av politikerne har på noen som helst måte sannsynliggjort at bygget kan fylles med fornuftige aktiviteter i fremtiden, men dette stopper ikke kultursnobbene. Fremskrittspartiet var det eneste partiet som samlet stemte imot slik sløsing med fellesskapets midler. Mange mennesker går inn i politikken fordi de ønsker å sette sitt stempel på samfunnet, og etterlate seg et minnesmerke. Bondevik fikk sitt fredssenter, Jagland sitt norske hus og Kjell Opseth sine veier på Vestlandet. Det er lett å være sjenerøs når man bruker andre menneskers penger; Jens Stoltenberg bruker en milliard på sitt Regnskogsfond og strør ut penger på lugubre klimakvoter. Jeg har full forståelse for at Lier Høyre ønsker å markere sin ordfører som nå går av etter å ha vært en populær leder av Lier kommune i femten år. Men jeg ber så tynt; kan dere ikke reise en statue, sette opp en plakett eller noe tilsvarende som ikke belaster kommunebudsjettet med uforutsigbare årlige utgifter i all fremtid.

Synske personer

A-magasinet hadde en forholdsvis ukritisk artikkel om Anna Elisabeth Westerlund som en synsk person. Den kulørte ukepressen rapporterer også jevnlig om folk som har slike overnaturlige evner. Men aldri har jeg sett en reportasje om en synsk person som har fått tolv rette i tipping eller klart å forutsi de rette tallene i Lotto-trekningen. Før dette skjer, tror jeg vi skal putte fenomenet i samme kategori som tryllekunstnere, pyramidespill og millionarv fra Nigeria.

SV’s anerkjennelse av Israel

Vi anerkjenner ikke at Hamas sender bomber inn i Israel, og vi anerkjenner at Israel har rett til å eksistere som selvstendig nasjon. Dette er en setning som SV bruker. Og så bruker de resten av innlegget til å fordømme Israel når jødene prøver å oppnå nettopp det som står i denne setningen. Jeg har derfor ett konkret spørsmål til SV, hvordan i all verden skal Israel kunne oppnå dette uten vold når det i Palestina er gale fanatikere som bruker barn som skjold og har som målsetning å drepe alle jøder?

Nidvise

Aftenposten har publisert en nidvise om Siv Jensen av Per Lønning – Der Siv holder salg. Dette kommer i samme klasse som innlegg med teksten: ”Alternativet for de ekstremt uopplyste er FrP” eller ”FrP kommer med tøvete innspill”, og det er alt de skriver om saken. Ingen argumentasjon om hvorfor FrP er et dårlig valg, ingen begrunnelse for hvorfor uopplyste stemmer FrP. Det dukker stadig opp slike innlegg, en eller to setninger som rakker ned på Fremskrittspartiet eller Høyre. Det kommer aldri inn tilsvarende ”drittprat” om de andre partiene, så jeg funderer på: Er det bare venstresiden som snakker slik om sine konkurrenter, eller blir slike ytringer om Ap og SV sensurert bort av redaksjonen?

Arbeiderpartiet har jo norgesrekord i å løpe fra sine valgløfter, Soria Moria erklæringer og velgergarantier. SV er ifølge sitt slagord ”del godene”, partiet for snyltere. Derfor spør jeg redaksjonen; er det greit at jeg for balansens skyld får inn innlegg av og til hvor det bare står ”Arbeiderpartivelgere er dumme” eller ”Snyltere stemmer Sosialistisk Venstreparti”; uten noen videre begrunnelse eller argumentasjon?

Kremmeren Røkke

For to år siden ønsket Kjell Inge Røkke å kvitte seg med en del aksjer. Røkke har gjennom mange år vist seg som en dyktig kremmer med teft for fortjeneste. Da er det temmelig dumt å kjøpe aksjer som Røkke ønsker å selge, og det manglet ikke på advarsler fra økonomene. Men oljepengene brant i lomma på vår rødgrønne regjering, og de kastet seg over muligheten. Nå ser vi resultatet, det er full krig mellom aksjonærene i Aker, og det er uvisst hvor mye av våre penger som tapes denne gangen. Store deler av pensjonsfondet er allerede tapt. Jeg håper vi snart får en ny regjering som i stedet for å spekulere med Norges store inntekter investerer noen av disse midlene i varige verdier som veier, jernbane, sykehus og utdanning i Norge.

Velkommen etter, Drammen

Drammenspolitikerne vil ha bilen vekk fra sentrum. Høyere parkeringsavgifter har ikke hjulpet, så nå skal det sterkere restriksjoner til. Lier har i mange år arbeidet aktivt for å begrense biltrafikken til det som kalles ”Sentrum”. Dette har, naturlig nok, ført til at kundene også forsvinner fra butikkene. Det kom som en stor overraskelse på de lokale politikere som ikke hadde forstått at det er en sammenheng mellom biler og kunder i forretningene. Hver gang jeg går forbi næringsdrivende som har latt seg lokke til å etablere seg i Lier, synes jeg synd på dem. De står der bak disken og prøver å få dagen til å gå på ett eller annet vis, kunder er det ikke, og gjelden hoper seg opp. Når kundene forsvinner, så dør næringslivet – så enkelt er det. I Lierbyen er fremkommeligheten for biler år for år blitt redusert, veiene er innsnevret og fortauene er lagt i kunstige kurver (som folk naturlig nok overser ved å gå rett over plenen). Parkeringsforholdene er patetiske og langtidsplassene blir raskt fylt opp av offentlig ansatte. Det er ikke det minste rart at den ene forretningen etter den andre gir opp og enten flytter eller bare legger ned. Velkommen etter, Drammen.

Oslo hadde i mange år mangel på parkeringsplasser, nettopp den løsningen Drammen nå ønsker å gjennomføre. Det resulterte i en kraftig økende biltrafikk – fordi folk måtte kjøre mye rundt og lete etter parkeringsplass. En undersøkelse viste at til enkelte tider var en tredjedel av trafikken i Oslo sjåfører som lette etter parkeringsplass, ikke rart i at Oslo var en eneste stor bilkø; for ikke å snakke om all den unødvendige forurensningen som oppsto på grunn av manglende parkeringsplasser. Velkommen etter, Drammen.

Polet skulle jo i sin tid redde Drammen sentrum, det ble tvunget til å etablere seg i en bakgate. Ellers takk, når jeg kjøper vin for et par måneder blir det gjerne fire fem Fjoseposer, jeg tar ikke dem med på bussen; eller på sykkel som var det siste forslaget. Jeg handler heller på Buskerud Storsenter, Liertoppen eller Sandvika. Hadde enda polet fått etablere seg på CC slik de ønsket, ville det vært forbrukervennlig. Nå har ledelsen i polet lært av erfaringen med Drammen, i Lier lot de seg ikke presse av lokalpolitikerne og etablerte seg på Liertoppen – det eneste fornuftige sted i Lier for å plassere et pol. Det siste geniale forslaget fra politikere er å ta betalt for å parkere på kjøpesentre, det skal tvinge kundene tilbake til sentrum. En ny avgift er naturligvis standardløsningen fra de kanter, men det kommer ikke til å hjelpe. Jeg kan ikke tenke meg noen annen ledergruppe enn politikere som kan innbille seg selv at folk vil ta bussen fra for eksempel Sjåstad eller Sylling, handle 5-6 bæreposer med varer i Drammen, frakte dem på bussen, for så å bære dem flere kilometer fra holdeplassen og hjem.

Våre lokale politikere har opp gjennom årene gjort en rekke vedtak som resulterer i at byene blir øde og forlatt av kommersiell virksomhet. Det er mulig at dette er ønsket av politikerne, men det ser nå ut til at de enten har gjort vedtak som de ikke har forstått konsekvensen av, eller at det ”bare er blitt sånn”. På fagspråket heter dette ”management by happening” og er velkjent i bedrifter som har svak ledelse. For tiden er det politisk korrekt å mislike biltrafikk i byer og tettsteder. Dessverre er det fremdeles sammenheng mellom årsak og virkning, og hvis man vil ha et yrende sentrum og en levende landsbygd, så må man akseptere bilen selv om det ikke er PK. Når skal våre politikere forstå at man kan ikke skape noe med forbud, gebyrer og hindringer, det må positive virkemidler til.

Verdens-statsministeren

Vår statsminister, Jens Stoltenberg, reiser jorden rundt på miljøkonferanser. Treffer han mange andre statsministre på disse konferansene? Muligens er det slik at andre land sender miljøvernministre og utenriksministre; statsministrene pleier å prioritere saker i landene de styrer. Hvis Stoltenberg er interessert i å ordne opp i verdensproblemene, så hadde det vært bedre at han igjen ble miljøvernminister, og Arbeiderpartiet kom opp med en statsministerkandidat som kunne ta seg tid til å være hjemme i Norge. Det er et og annet problem som trengs å ryddes opp i her også. Jernbanekaos, sykehusventelister, middelmådige skoler, et vegsystem som er femti år for gammelt, osv. osv. En kjettersk tanke slår meg når jeg ser de siste bildene av statsminister Stoltenberg på kanotur i Mexico; er det rett og slett mye morsommere å reise rundt i privatfly og besøke eksotiske steder enn å prøve å styre Norge? Det er naturligvis mulig at Jens Stoltenberg prøver å overgå Gro Harlem Brundtland, som også reiste rundt og ordnet opp i verdensproblemene i stedet for å regjere her hjemme. Vel, verden er ikke blitt noe bedre etter alle reisene til Brundtland, og jeg tviler på at den blir noe bedre etter Stoltenbergs turer. Jeg håper inderlig at neste valg gir oss en statsminister som prioriterer hjemlige forhold i stedet for å prøve å være en slags miljøvernminister for verden.

Veiledning for den som skal ha oversatt dokumenter.

På 11 tips er det noen ideer for å få bedre tekster til lavere pris.

1. Hva koster det?
2. Gjør teksten ferdig før oversettingen begynner
3. Erfaring i fremmede språk
4. Gi oversetteren informasjon om hva teksten skal benyttes til
5. Teknikk
6. Filformat
7. E-post
8. Maskinoversetting – programvare for oversetting
9. Re-oversetting – Back translation
10. Tenk internasjonalt fra starten av – lokalisering
11. Forenkling

http://www.translogic.no/

Ruset sigdøling

En ruset og voldelig sigdøling ble tauet inn av politiet og begjært varetektsfengslet. Retten slapp villstyringen ut på gata, hvor han straks satte i gang med mer bråk. Jeg håper at neste gang politiet må slippe ut voldsmannen, så setter de ham av hjemme hos dommeren som så gjerne vil ha slike bråkmakere ute i samfunnet. For jeg går ut fra at dommeren gjerne vil ha slike folk også i sitt eget nærmiljø, og at det ikke bare er oss andre som må slite med disse forbryterne. Kanskje Drammens Tidend kunne få et intervju med en slik dommer, slik at vedkommende kan fortelle hva slags tanker (eller mangel på sådanne) som ligger bak beslutningen om å la en voldsperson ustraffet gå løs på ambulansepersonell og kvinnelige betjenter. I motsetning til forbryterens navn er jo dommerens offentlig informasjon – vi burde få informasjon om hva slags mennesker som lar voldsmenn herje fritt.

Lærer de aldri?

Investor Stein Erik Hagen skal selge halve Finnemarka. Straks er det noen lokale arbeiderpartipolitikere som stikker hodet opp og vil at kommunene skal kjøpe og drive dette området. Hvordan i all verden skal offentlig ansatte byråkrater kunne drive skogen mer effektivt og lønnsomt enn Orkla? Dette kommer til å bli et nytt kommunalt pengesluk – er det slik at Lier, Modum og Eikerkommunene plutselig har fått så god råd, eller er det rett og slett lett å strø om seg når man kan bruke andre folks penger.

Det er ikke lenge siden Kjell Inge Røkke ønsket å kvitte seg med en del aksjer. Røkke har gjennom mange år vist seg som en dyktig kremmer med teft for fortjeneste. Da er det temmelig dumt å kjøpe aksjer som Røkke ønsker å selge, og det manglet ikke på advarsler fra økonomene. Men oljepengene brant i lomma på vår rødgrønne regjering, og de kastet seg over muligheten. Resultatet ble det kjente Røkke - Brustad oppgjøret hvor politikerne ble grundig satt på plass. Et annet eksempel er SAS – det kjente underskuddsflyselskapet som stadig legger ut nye aksjer, og sosialistene bruker våre penger på å kjøpe dem. For noen år siden ymtet både svenske og danske myndigheter om at de ønsket å kvitte seg med hele rukla, og SV var seg selv likt, de fremmet forslag om at den norske stat skulle overta hele selskapet.

Det krever investeringer, kompetanse og hardt arbeid for å drive effektiv skogsdrift, og Arbeiderpartiets Martin Kolberg er satt på saken. Kolberg som tidligere er kjent som den evige utreder av sykehus på Gullhaug, drømmer kanskje om en ny rolle som styreformann i et kommunalt skogsselskap?

Hensynsløst av KrF

Den senere tid har representanter fra KrF gått sterkt ut og kritisert FrP for standpunktet om aktiv dødshjelp. Det er trist hvordan KrF’erne ønsker å tvinge dødssyke mennesker til å lide – ofte i månedsvis fordi de har problemer med sin samvittighet. En av de verste er informasjonsmedarbeider for KrF på Stortinget, Even Westerveld; hans tante hadde kreft og var døende med store smerter. Hun bodde i Nederland og valgte selv aktiv dødshjelp fordi hun ikke hadde mere å leve for, bare et forferdelig sykeleie før slutten kom. Even Westerveld sier at han ville hindret tanten i å ta dette valget hvis han hadde hatt mulighet til det. Han vil altså dømme sin egen tante til dager, kanskje uker eller måneder med lidelser; det mener jeg kommer inn under begrepet tortur.

Motstandere av aktiv dødshjelp forsvarer sine meninger med at de er bekymret for at den syke skal føle seg presset til å avslutte livet. I de landene hvor dette praktiseres følger legene tett opp både pasienten og de pårørende; derfor er ikke det noe argument. Det er faktisk like bekymringsfylt at personer som Westerveld og trosfeller påtvinger andre sine meninger og derved lar dødssyke mennesker lide unødig fordi ”samvittigheten” eller ”troen” kommer i veien. Jeg er sjeleglad for at jeg ikke har noen slektninger med samme innstilling som Even Westerveld; hvis jeg kommer i den situasjon at det eneste jeg har å se frem til er lidelse før slutten kommer, så vil jeg selv ønske å bestemme. Det er mitt liv, jeg ønsker å avslutte det med verdighet.

Kultursnobber

Siv Jensen har lagt seg ut med Kulturrådet. Det gjør man ikke ustraffet, der er det både tale- og skriveføre folk som kan dette med kultur. Lederen Bentein Baardson kommer med følgende bredside mot Fremskrittspartiet: ”Siv Jensens utspill er grotesk, og krenker medlemmenes integritet. Men skal man først snakke babyspråket, så kan jeg godt si at jeg aldri har stemt Arbeiderpartiet, og jeg er heller ikke venn av Giske.” Hvilket vidd, hvilken ironi; etter en slik salve vil nok ikke Siv Jensen tørre å pirke på Kulturrådet igjen. Tenk babyspråk, jeg tror ikke at jeg har hørt en slik elegant turnering siden fjortisene skulle settes på plass på ungdomsskolen. Baardson viser jo ikke akkurat respekt for andres meninger, men hvorfor skulle han det? Han sitter jo i sitt elfenbenstårn og forvalter den hele og fulle sannheten om hva som er, og hva som ikke er kultur. Der sitter nyadelen og hever seg over den gemene hop, oss plebeiere. Skal de tale til oss så må de bruke babyspråk slik at vi kan forstå. Disse kultursnobbene i et kulturråd som er finansiert av mennesker de forakter. Vi enkle infantile mennesker med våre verdiløse interesser og som ikke har forstand på verken kunst eller kultur.

Stå på Siv Jensen, fortsett å være det lille barnet som roper ”Ja men, keiseren har jo ingen klær på.” Trekk disse kultursnobbene ned fra pidestallen hvor de lever et makelig liv på din og min bekostning, mens de harselerer over hvor barnslige og uvitende vi vanlige mennesker er.

Sykehusenes begredelighet

Jeg satt og ventet i fire timer på sykehuset i Drammen mens min kone var på akuttmottaket. Da hadde jeg rikelig anledning til å observere rutinene på denne travle arbeidsplassen. Man skulle tro at på et slikt stort sykehus har man rutiner for å motta pasienter. Men det virket faktisk ikke slik, hver gang det kom en ny pasient inn, løp leger og pleiere rundt og prøvde å finne et ledig rom. Flere ganger så jeg at de var i ferd med å skyve en sykehusseng inn på et rom, men så oppdaget de plutselig at rommet var okkupert allerede. Ofte ble nyinnlagte pasienter etterlatt på gangen – det er vel det som kalles korridorpasienter. Som gammel produksjonsmann satt jeg der og ble mer og mer deprimert over ineffektiviteten, sløsingen med ressurser og den nedverdigende behandlingen av pasienter som sykehuset viste. Det virket ikke som om sykehuset hadde noen klare rutiner, men hver gang det kom inn en ny pasient, så måtte man tenke, ja vel, hva gjør vi nå, skal vi plassere ham her eller der, skal vi kanskje ta de prøvene eller nei, kanskje vi heller skal ta noen andre prøver. Man kan bli skremt av mindre, tar vi virkelig så dårlig vare på syke mennesker? En kollega av meg fortalte at han hadde vært på sykehus i Tyskland, de hadde rutiner for innleggelse, rutiner for undersøkelse, og det fungerte faktisk. Alt gikk som på skinner, fire dager senere ble han skrevet ut og var på vei videre i ferien.

Avisene forteller at flere hundre pasienter dør hvert år på grunn av sykehusinfeksjoner. Mye av problemet skyldes så enkle ting som manglende håndvask. Ikke bare vasker personalet seg sjelden, de har tydeligvis ikke kunnskap om hvordan håndvasken bør utføres. Jeg hadde rikelig anledning til å observere håndvaskingen som foregikk tre meter fra min venteplass. Over halvparten av legene gjorde følgende: Åpnet krana med fingrene, vasket seg og lukket deretter krana med fingrene. Denne krana er naturligvis en vesentlig smittekilde fra person til person. Noen få brukte et papir når de skulle lukke krana. Dette hjelper, men det er antagelig vanskelig å få gjennomført en slik selvdisiplin blant norsk sykehuspersonell.

Nylig hadde jeg anledning til å tilbringe tre dager på et sykehus i USA; og det var et hav av forskjell fra den amatørmessige måten norske sykehus fungerer på. Det startet med romslige, gratis parkeringsplasser, både ved akuttmottaket og til besøkende. Hyggelig personale som hadde tid til å ta seg av meg umiddelbart, sjekke symptomene og plassere meg i en seng. Etter å ha hørt skrekkhistorier om kommersielle amerikanske sykehus, spurte jeg bekymret om de trengte kredittkort og informasjon om mitt forsikringsselskap. Men det bare viftet de bort, først gjennomførte de alle tester, tok blodprøver, informerte om sykehuset og rutinene, og to dager etter kom det en dame fra kontoret opp på rommet mitt og tok alle detaljer i fred og ro.

Til å begynne med ble jeg sjekket opp hver annen time, hele døgnet. Alle medisiner og prøver som skulle tas ble dobbeltsjekket – det var ingen fare for feilmedisinering, slik som hender på norske sykehus. Legene tok seg tid til å forklare hva som skulle skje, hvilke rutiner de fulgte og hvordan mitt medisinske problem hadde utviklet seg. Det var en utrolig forskjell i innstilling i forhold til hva jeg er vant med fra arrogante, norske, offentlig ansatte leger. At man kunne bestille mat via romservice hele dagen (både til pasienten og pårørende), at besøkende kunne komme hele døgnet og at korridorpasienter var et ukjent begrep hjalp naturligvis også på humøret. Men det koster, ja naturligvis er et sykehusopphold i USA dyrt, men saken er at det er like dyrt her i Norge; problemet er at vi får vesentlig mindre igjen for pengene her enn det man får i andre land.

Da jeg kom hjem til Norge kunne jeg lese om uoppklarte dødsfall på fødeavdelingen ved Kongsberg sykehus, juks og lureri med ventelister på Bærum sykehus og flere måneders ventetid for utredninger og behandlinger. Hva er det vi gjør galt? Hvorfor er myndighetene så redde for å la profesjonelle aktører drive sykehusene? Og hvorfor kan vi ikke innse at å gjøre syke mennesker friske, krever samme prosesser som man har på et stort profesjonelt bilverksted? God kundebehandling, klare rutiner og effektiv utførelse. Jeg er redd for at så lenge vi ikke aksepterer denne problemstillingen, så vil vi forsette å behandle syke mennesker på en dyr, inneffektiv og nedverdigende måte her i Norge.

Velkommen etter, Vidar N. Hansen

Vidar N. Hansen i Drammen SV har oppdaget at de kommunale boligene er grå og triste, vannkraner lekker, skap har løse hengsler og bygningene forfaller. Dette gjelder ikke bare Drammen og det gjelder ikke bare bygninger. Jevnlig blir det avslørt i media at kommuner lar verdifulle malerier råtne i fuktige kjellere, andre typer kunstverk forvitrer og kommunalt ansatte byråkrater toer sine hender når det gjelder offentlig forfall av vår felles eiendom. Den eneste fornuftige måten å løse dette problemet på er å selge (overdra) den offentlige virksomheten til private som har interesse av å holde tingene i orden og bevare og forbedre dem for fremtiden. Jeg håper at Hansen med sitt innlegg har innsett at det er en fullstendig fiasko å la kommuner eie boliger og annen eiendom, de har rett og slett ikke noe system for å ta vare på slike virksomheter. Jeg håper også at andre fra SV, som har vært fremst i rekken for at det offentlige skal eie alt i samfunnet, innser at dette fører til forfall og vannskjøtsel.

Tannløst av Aftenposten

Igjen blir den vestlige ytringsfriheten angrepet av muslimske fundamentalister. Den svenske leverandøren av muhammedtegninger skal drepes. Svenske aviser forstår hvordan dette skal takles, og mange trykker nå tegningene. Resultatet blir dermed at disse rabiate galningene selv er årsaken til at tegningene trykkes. Men hva gjør Aftenposten? Jo de skriver en tannløs leder hvor de beklager at noen føler seg krenket, men ikke godtar at vold skal tvinge til taushet. Ekstremistene har lykkes, Aftenposten trykker ikke tegningene ”for å unngå å støte noen grupper”. Det betyr i praksis at avisen overlater til andre å kjempe for tale- og trykkefriheten. Når man skreller vekk flosklene, betyr det at Aftenpostens mål er å selge aviser og tjene penger og hvis man risikerer å fornærme en gjeng religiøse muslimer, så har man (i likhet med de andre store mediabedriftene) en lang rekke unnskyldninger for hvorfor man ikke står på barrikadene for trykkefriheten.

Den eneste effektive måten å møte disse demonstrasjonene er at alle aviser i verden trykker Muhammed-karikaturene, da vil rett og slett mediatrykket og pressedekningen bli for stor til at mennesker som møter trykkefriheten med demonstrasjoner og brannbomber klarer å stoppe alle. Aftenposten kunne ha slått et slag for pressefriheten og de kunne ha oppfordret alle sine kollegaer til å gjøre det samme, men det gjør de ikke. Aftenposten trykker ikke tegningene og da spiller det ingen rolle hvor gode forklaringer man har, ekstremistene oppnådde det de ønsket – avisen tiet.

Lik lønn for lik utdannelse?

Sykepleierforbundet ønsker at deres medlemmer skal ha samme lønn som ingeniører, fordi de har samme lengde på utdannelsen. Hvorfor det? Jeg forstår naturligvis at sykepleierne gjerne vil ha høyere lønn, at de gjør en viktig jobb i samfunnet og at de er misunnelige på grupper som tjener mer enn dem. Disse underbetalte offentlig ansatte bør imidlertid snart innse at det er andre kriterier enn antall år man utdanner seg som avgjør hvor mye penger man tjener. Nærliggende eksempler er Kjell Inge Røkke, Odd Reitan og John Fredriksen, her kan man si at inntekten er omvendt proporsjonal med utdannelsen. Tilsvarende med Michael Jackson, Drillo, Tiger Woods, Elton John eller Thomas Giertsen. På den andre siden har vi ”evighetsstudentene” som går år etter år på universitet og høyskoler uten at de kommer til å få noe høyere lønn av den grunn. Sykepleierne, i likhet med lærerne, må bruke andre midler enn sutring for å heve lønnsnivået. De leverer en tjeneste i likhet med andre leverandører, og må forholde seg til det.

Tidligere leder Helga Hjetland er en medvirkende årsak til at lærere er underbetalt, undervurdert og uten autoritet. Hver gang en kommune har gått ut og ønsket å gi dyktigere lærere ekstra betaling, har Hjetland gått høylydt ut i media og stoppet muligheten. Med individuell avlønning ville dyktige mennesker bli trukket til læreryrket, og lærerne selv ville bli motivert til å yte en ekstra innsats. På samme måte er det innen sykepleien – slik det er i samfunnet for øvrig: Prisen på en tjeneste kommer an på tilbud og etterspørsel, faglig dyktighet, evne til forhandlinger, samt tilgjengelighet. Antall års utdannelse har aldri, og vil aldri bli et avgjørende kriterium. Jo før sykepleierne innser dette, desto tidligere vil de få en lønn som avspeiler hva de fortjener.

Løslatt etter avhør

Drammens Tidende forteller at to innbruddstyver ble tauet inn av politiet etter å ha prøvd å bryte seg inn i en bolig. Begge var ruset og en av dem hadde en springkniv. Da de ble hektet sto de på en stige med innbruddsverktøyet i hendene og forsøkte å dytte vekk politiet. Dagen etter ble de avhørt og deretter sluppet ut. Dette betyr at de er frie og kan bryte seg inn i nye boliger i morgen. Media har tidligere rapportert at forbrytere må ha femti til hundre ”forhold” bak seg før rettssystemet i det hele tatt tenker på å straffeforfølge gjerningsmennene. Det vil si at hele straffen de får er ”å bli avhørt av politiet”. Er dette virkelig nok? Er det bare Fremskrittspartiet som tenker på ofrene? På samme side forteller DT at tyver herjer i drammensdistriktet, men politiet prioriterer ikke innbrudd. Er det slik at politiet er redusert til en registreringsinstans for forsikringsselskapene?

Ferietyver dømmes strengt?

Fire polakker dømmes til ubetinget fengselsstraff etter tyveri, melder Drammens Tidende. En av dem har faktisk innreiseforbud til Norge fra 2001, men besøker oss likevel rett som det er på sine tyverirunder. Hvor ble det av Storbergets plan om å la kjeltringene sone i hjemlandet, det er jo nesten ingen som sendes ut? Var det bare et nytt løftebrudd fra Arbeiderpartiet? Norge er tydeligvis et attraktivt mål, selv om de blir fengslet. Her får innsatte dagpenger mens de er i fengsel, og det er en lønn som langt overstiger det de kunne tjent på ærlig arbeid i hjemlandet; ikke rart de strømmer til Norge. Storberget reiste verden rundt, og erklærte strålende at de som begår forbrytelser i Norge nå kan sone i hjemlandet – men det ble med politikerpratet, ingenting har skjedd. Fremdeles har forbrytere herrens glade dager her i Norge; det blir nok ingen endring før vi får en justisminister fra Fremskrittspartiet.

NAV og byråkratisering

Toppsjefen i NAV har ingen innflytelse på hvordan de lokale kontorene organiserer seg og håndterer reformen, forteller Aftenposten i en artikkel. Inneffektivitet og byråkrati hersker i organisasjonen. Rop om mere penger og flere ansatte gjaller. Det er mange kompliserte regler i Norge, men registrering av arbeidsløse er imidlertid ikke en av dem. Den som har mistet jobben skal ta med seg arbeidsavtale eller en bekreftelse på at man har sluttet, samt lønns- og trekkoppgave. Man trenger ikke engang ta med skattekort, for alle opplysningene finnes allerede i datasystemet til NAV. Reglene for å motta dagpenger er klart definerte og enkle å forholde seg til for de aller fleste ledige. Det tar en saksbehandler omtrent ti minutter å behandle hver arbeidsledig person, så hva er problemet? Da Gro Harlem Brundtland styrte Norge hadde vi 170 000 ledige, og det var aldri vanskelig å få dem registrert slik at de fikk dagpenger. Enhver erfaren prosjektleder i det private vet at å sette flere personer på et prosjekt som er forsinket, bare vil føre til ytterligere forsinkelser. NAV-reformen har pågått i over fire år og vært en fullstendig fiasko, de er fremdeles ikke nærmere målet enn de var da de startet. Det ser ikke ut å være noen grenser for hvor mye penger eller arbeidstimer man kan bruke. Slik går det når de involverte er mer opptatt av prosessen, politisk korrekthet og posisjoner enn å komme frem til et resultat. Slik går det også når vi har en regjering som er ideologisk motstander av å bruke private ressurser.

Samordning av ektefeller

Vi over 60 skriver at: ”Det er en misforståelse at ektefellers pensjoner blir samordnet; det er ikke samordning, det er ensliges pensjon som er høyere”. Nei dessverre, det er ektefellers pensjon som er lavere. Vi over 60 har her kritikkløst gjengitt de rødgrønne politikeres påstander.

Hvis to enslige pensjonister gifter seg, så blir deres pensjon lavere (det vil si samordnet). Det er et parti, Fremskrittspartiet som har tatt til ordet for at folk skal få beholde den pensjon de har opptjent selv om de er gifte.

Sensur?

Christine Lensberg og Ebba Celius fra Unge Høyre sier at Høyres forsøk på å utelukke Vigrids deltagelse i debatten ikke har noe med sensur å gjøre. Dessverre Lensberg, det å prøve å hindre andre mennesker å uttrykke sine meninger er nettopp definisjonen på sensur. Det hjelper ikke hvor mange fine bortforklaringer man har, enten aksepterer man at folk har rett til å fremføre meninger man er uenig i, eller man aksepterer det ikke. Unnskyldningen om at man ønsker å beskytte andre mennesker mot spesielle meninger har gjennom alle år blitt brukt av diktaturregimer som jeg går ut fra at Høyre ikke ønsker å assosieres med. Flere organisasjoner på venstresiden har samme forkvaklede samfunnsoppfatning som Vigrid, hvor trekker Høyre grensen? Er det tillatt å forsvare folkemord og diktatur så lenge man tilhører Raudt? Forsøk på å kneble motstandere vil vanligvis ikke tjene sin hensikt og ofte slå tilbake.

Her er noen gode eksempler på hvordan det lønner seg å la ekstremistene avsløre seg selv: Den kjente bokhandleren i Kabul ble invitert til Litteraturfestivalen på Lillehammer av en rekke godfjotter. Disse fortalte i ettertid at hans foredrag hadde åpnet deres øyne; tidligere hadde de trodd på hans martyrfremstilling. Etter å ha hørt hans pompøse, kvinneundertrykkende, trangsynte og intolerante innstilling forsto de hvor tåpelig han var. Dette hadde ikke skjedd hvis man ikke hadde invitert bokhandleren hit slik at han kunne avsløre seg selv. Da hadde disse naive menneskene fortsatt å skjelle ut Åsne Seierstad og trodd at Shah Mohammed Rais var et offer. Tilsvarende med den britiske forfatteren David Irvin som påstår at nazistenes jødeforfølgelser er en myte. Når man lar ham få deklamere tullet sitt i lukkede miljøer uten motforestillinger, blir han en millionær på pengebidrag. Når han blir nektet å fremføre sine meninger på konferanser i Norge, så gjør man ham en tjeneste – han blir rik på denslags. Møt ham i stedet med historiske fakta, kle ham naken, så mister han både tilhengerne og bidragsytere. Et annet godt eksempel er Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Foruten å være holocaustfornekter, jødehater og atombombetilhenger, er han fundamentalistisk muslim med alle de begrensninger det setter for andre menneskers levemåte. Presidenten ble invitert til Colombia Universitet i New York hvor han holdt foredrag. Den rabiate muslimen ble fullstendig latterliggjort og mistet titusener av tilhengere i USA. Han fikk slippe til på talerstolen, og alle tenkende mennesker så hvor tåpelige hans meninger var. Hvis han hadde blitt boikottet, ville han beholdt sine sympatisører og sannsynligvis fått flere nye tilhengere blant blåøyde idealister. Det er dumt å gi ekstremistene støtte ved å boikotte dem.

Salting og juks med statistikk.

Motor skriver om Vegdirektoratets såkalte ”forskningsrapport” som viser at det er færre ulykker på saltede veier enn på andre veier. Hvis man imidlertid undersøker materialet som ligger til grunn for denne påstanden, vil man se at her er det med stor eleganse løyet med statistikk for å få frem presis det resultat som i utgangspunktet ønskes.

Av de ulykkene som danner grunnlag for denne statistikken viser det seg at en meget stor andel har skjedd i et område innenfor to hundre meter fra saltede strekninger. Dette er ikke det minste rart. Når man kjører fra et saltet område og plutselig kommer over på snø-/isunderlag, vil de fleste innse at her kan det lett skje en ulykke. Et seigt slimete saltbelegg over frontrute og lykteglass gjør ikke saken bedre. Selv om salting er årsaken til disse ulykkene, er de plassert i rubrikken "ulykker på ikke saltede strekninger". Dermed har Vegdirektoratet på en raffinert måte fått den konklusjonen de ønsker. Ulykker som oppstår der hvor saltede veier går i bru over andre veier, og saltet drypper ned på en usaltet vei som dermed blir såpeglatt er også omhyggelig plassert i gal kategori.

Honnør til Norwegian

Emma Rudneva kom to minutter for sent frem til gaten og hun fikk ikke bli med flyet. Som representant for de hundre passasjerene som hadde møtt opp i tide, var vel plassert i flysetene og ventet på at flyet skulle ta av, vil jeg sende en takk til Norwegians bakkepersonell. De fem hundre kronene hun måtte betale for en ny billett håper jeg hun ser på som en vel fortjent lærepenge. Hvis flyene skulle forsinkes for å slippe inn passasjerer som har vaset rundt i butikker og derfor ikke klarer å nå frem til gaten i tide, vil det være en fornærmelse mot alle oss andre som klarer å holde tiden. Deretter spiller Rudneva ut rasismekortet; ”Er det navnet mitt som gjør at jeg ikke får være med?” Jeg kan tenke meg at Norwegian har lang erfaring i å frakte passasjerer fra alle mulige kulturer og bryr seg døyten om navnet er Rudneva, Mohammed eller Hansen; de har opprådd profesjonelt og effektivt med sin handlemåte, og jeg håper andre flyselskaper følger samme policy. Hva ønsker Emma Rudneva å oppnå ved sin kommentar? Slipp meg inn eller så blir dere omtalt som rasister i Aftenposten, eller jeg kommer fra en kultur hvor man ikke tar tiden så høytidelig, derfor gjelder det andre regler for meg? Jeg har opplevd å sitte på fly som er blitt en halv time forsinket fordi man måtte finne og losse bagasje til passasjerer som hadde sjekket inn, men ikke møtt opp på flyet. Hundre passasjerer multiplisert med en halv times forsinkelse, pluss ekstra utgifter for flyselskapet, det blir temmelig store utgifter fordi en person som ikke tar hensyn til andre mennesker, ønsker å shoppe litt ekstra.

Oljefondets investeringer

Oljefondet investerer i områder og bransjer der norske myndigheter ellers mener at det er best å holde seg unna. Dette gir etiske dilemmaer som kan gi negativ publisitet i andre land. Hvordan bør vi egentlig forvalte denne oljeformuen. Skal vi spekulere i aksjer, noe som førte til at Norge i fjor tapte over hundre milliarder kroner, eller skal vi gjøre som FrP foreslår; å investere i varige verdier som veier, jernbane, sykehus og utdanning. Mens andre land bygger opp kommunikasjon, helsevesen og utdanningssystemer, så sparer vi oss til fant. Uansett om aksjemarkedet går opp eller ned, så vil Norge tjene på å bygge opp infrastrukturen – noen av alle disse milliardene burde settes av til disse formålene. Det er jo hva Dubai gjør, og det virker som om deres innbyggere får vesentlig mer igjen for oljeinntektene enn det nordmenn gjør. De bygger ut landet; gratis lege og tannlege, ingen fattige, og likevel har de ikke inflasjon. Men de er heller ikke livredde for å la private stå for utbyggingen.

Årsaken til Norges problemer er at milliardene som pumpes inn i norsk økonomi går til offentlig virksomhet. Jeg kan knapt se Stoltenberg på skjermen uten at han skryter av at: nå er tusen nye mennesker ansatt i det offentlige - skremmende tankegang for fremtiden at flest mulig ansatte i offentlig virksomhet er et mål i seg selv. Naturligvis skal vi ha skikkelige rettigheter for de ansatte, det er ikke det som er problemet her. Private sykehus har for eksempel kapasitet til å fjerne de særnorske sykehuskøene i løpet av noen måneder hvis det bare var politisk vilje til å kjøpe tjenester. Det samme gjelder veier, skoler osv. osv.

Kultursnobber

Siv Jensen har lagt seg ut med Kulturrådet. Det gjør man ikke ustraffet, der er det både tale- og skriveføre folk som kan dette med kultur. Lederen Bentein Baardson kommer med følgende bredside mot Fremskrittspartiet: ”Siv Jensens utspill er grotesk, og krenker medlemmenes integritet. Men skal man først snakke babyspråket, så kan jeg godt si at jeg aldri har stemt Arbeiderpartiet, og jeg er heller ikke venn av Giske.” Hvilket vidd, hvilken ironi; etter en slik salve vil nok ikke Siv Jensen tørre å pirke på Kulturrådet igjen. Tenk babyspråk, jeg tror ikke at jeg har hørt en slik elegant turnering siden fjortisene skulle settes på plass på ungdomsskolen. Baardson viser jo ikke akkurat respekt for andres meninger, men hvorfor skulle han det? Han sitter jo i sitt elfenbenstårn og forvalter den hele og fulle sannheten om hva som er, og hva som ikke er kultur. Der sitter nyadelen og hever seg over den gemene hop, oss plebeiere. Skal de tale til oss så må de bruke babyspråk slik at vi kan forstå. Disse kultursnobbene i et kulturråd som er finansiert av mennesker de forakter. Vi enkle infantile mennesker med våre verdiløse interesser og som ikke har forstand på verken kunst eller kultur.

Stå på Siv Jensen, fortsett å være det lille barnet som roper ”Ja men, keiseren har jo ingen klær på.” Trekk disse kultursnobbene ned fra pidestallen hvor de lever et makelig liv på din og min bekostning, mens de harselerer over hvor barnslige og uvitende vi vanlige mennesker er.

Et lønnsomt helsevesen

Mange politikere innrømmer at det private norske helsevesen utfyller de offentlige sykehusene på en utmerket måte. Det sitter riktignok langt inne at private aktører reduserer sykehuskøene og effektiviserer helsevesenet. Det er hyggelig at noen også innrømmer at det ikke er noe umoralsk i at private sykehus tjener penger på et utilstrekkelig offentlig helsetilbud. Vår helseminister, var på studietur i Sveits, og det vi fikk vite er at vi bør dele ut gratis heroin til rusmisbrukerne. Ikke et ord om de ypperlige private sykehusene de har i Sveits, han unngikk omhyggelig å informere om at kunder (det vi kaller pasienter) kommer fra alle verdens land for å bli behandlet i det sveitsiske helsesystemet. Det er tydeligvis ikke politisk korrekt for den rødgrønne regjeringen. Få politikere tenker på at det offentlige tilbudet blir bedre av at det private tilbudet eksisterer.

Den norske skolen er imidlertid like skakkjørt som sykehusene. Like naturlig som at private leger tjener penger på å behandle syke mennesker burde det være at private skoler tjener penger på å lære opp norske elever. Men av en forunderlig grunn er det forbudt å lage slike skoler i Norge; kanskje ikke så rart at vi kommer på bunnplass i Europa når det gjelder undervisning.

Hjelp til en verdig død

Etter mitt innlegg hvor jeg skrev at jeg heller vil gjøre slutt på livet selv, enn å bli avhengig av norsk eldreomsorg, har jeg fått usedvanlig mange henvendelser fra mennesker som ønsker å vite hvor de kan få hjelp eller informasjon. Da jeg ikke har mulighet til å svare alle og forklare hvilke midler man kan benytte, vil jeg anbefale dem som har behov for informasjon om å søke på Internett etter ”aktiv dødshjelp” eller ”eutanasi”, eventuelt ta kontakt med foreningen ”Retten til en verdig død”.

De som fremdeles har krefter i behold, kan reise til Sveits eller Nederland og ta kontakt med Dignitas eller Exit. Jeg håper dette kan hjelpe alle de menneskene som bekymrer seg for å bli avhengig av norsk offentlig omsorg.

Kommunalt forfall

Vidar N. Hansen i Drammen SV har oppdaget at de kommunale boligene er grå og triste, vannkraner lekker, skap har løse hengsler og bygningene forfaller. Dette gjelder ikke bare Drammen og det gjelder ikke bare bygninger. Jevnlig blir det avslørt i media at kommuner lar verdifulle malerier råtne i fuktige kjellere, andre typer kunstverk forvitrer og kommunalt ansatte byråkrater toer sine hender når det gjelder offentlig forfall av vår felles eiendom. Den eneste fornuftige måten å løse dette problemet på er å selge (overdra) den offentlige virksomheten til private som har interesse av å holde tingene i orden og bevare og forbedre dem for fremtiden. Jeg håper at Hansen med sitt innlegg har innsett at det er en fullstendig fiasko å la kommuner eie boliger og annen eiendom, de har rett og slett ikke noe system for å ta vare på slike virksomheter. Jeg håper også at andre fra SV, som har vært fremst i rekken for at det offentlige skal eie alt i samfunnet, innser at dette fører til forfall og vannskjøtsel.

Reklame er informasjon

Louise Clark vil si opp Aftenposten fordi den inneholder reklame. Hun vil heller betale for en dyrere avis uten dette stoffet. Jeg kunne ikke vært mer uenig. Louise Clark bor tydeligvis i et elfenbensslott i Bærum og får dekket alle sine behov uten selv å behøve å gjøre noe, men vi andre trenger informasjon om matvarer, verktøy, bolig, håndverkere og alt annet som selges – og dermed må markedsføres. Jeg ønsker ikke en avis som er dobbelt så dyr og halvparten så tykk, for det ville bli resultatet av fr. Clarks ønske. Det neste resultatet ville naturligvis bli ingen avis i det hele tatt, fordi den temmelig raskt ville miste både abonnenter og løssalgskunder.

Dødshjelp

Den senere tid har representanter fra KrF gått sterkt ut og kritisert FrP for standpunktet om aktiv dødshjelp. Det er trist hvordan KrF’erne ønsker å tvinge dødssyke mennesker til å lide – ofte i månedsvis fordi de har problemer med sin samvittighet. En av de verste er informasjonsmedarbeider for KrF på Stortinget, Even Westerveld; hans tante hadde kreft og var døende med store smerter. Hun bodde i Nederland og valgte selv aktiv dødshjelp fordi hun ikke hadde mere å leve for, bare et forferdelig sykeleie før slutten kom. Even Westerveld sier at han ville hindret tanten i å ta dette valget hvis han hadde hatt mulighet til det. Han vil altså dømme sin egen tante til dager, kanskje uker eller måneder med lidelser; det mener jeg kommer inn under begrepet tortur.

Jeg er sjeleglad for at jeg ikke har noen slektninger med samme innstilling som Even Westerveld; hvis jeg kommer i den situasjon at det eneste jeg har å se frem til er lidelse før slutten kommer, så vil jeg selv ønske å bestemme. Det er mitt liv, jeg ønsker å avslutte det med verdighet.

Jeg regner med at det i denne saken går som det har gjort i mange andre saker. Fremskrittspartiet er først på banen med nye innstillinger, og alle de andre partiene kritiserer forslaget nord og ned. Så går det noen år, og så viser det seg at de andre partiene går inn for akkurat det samme forslaget med liv og lyst. Slik har det vært mange ganger når FrP har vært nytenkende, etter en stund så kommer Ap og Høyre diltende etter og legger ofte frem det samme forslaget som om det skulle vært deres egen idé.

Aftenposten har i flere artikler satt fokus på problemer i eldreomsorgen og uverdige forhold på sykehjem i Norge; nå sist på feilmedisinering. Sykepleierne klarer ikke å ta vare på eldre, pleietrengende mennesker. Etter at jeg i flere tiår har fulgt med i den offentlige debatten om Norges eldreomsorg, sykehjem og alderspleie, har jeg personlig tatt den avgjørelsen at det skal ikke skje meg. Med vilje og vitende og mens jeg fremdeles har alle mine sanser i behold, har jeg bestemt meg for: ”Jeg ønsker å dø før jeg på heltid blir avhengig av det norske helsevesen.” Jeg er ikke alene; min svigerinne som har sett sin demente mor bli ydmyket av pleiepersonell sier klart ifra: ”Drep meg heller, en slik skjebne vil jeg aldri ha.” Dette er naturligvis en altfor drastisk løsning for de fleste av oss, men min bror, som selv arbeider innen helsetjenesten, er like bestemt: ”Jeg vet hvilke tabletter jeg skal ta. I god tid før det blir nødvendig skal jeg sørge for å ha en tilstrekkelig reserve liggende klar.” Min hustru, som har sett både sin mor og sin far gå gjennom kommunens eldreomsorg, sier til meg: ”Hvis du elsker meg, så sørger du for at jeg aldri må oppleve noe slikt – jeg vil heller dø her hjemme.” Det finnes ingen signaler som tilsier at man her i Norge skal ta hånd om svake mennesker på en verdig måte. Helt siden Gro Harlem Brundtland brukte 20 millioner kroner på å hindre lege Jens Moe i å bygge et privat sykehus for å hjelpe folk, til nå i dag hvor nitti år gamle mennesker i Drammen blir etterlatt på trappa i vinterkulda fordi de ikke får plass på sykehjem.

Jeg vil anbefale alle som er skeptiske til hvordan vi behandler gamle mennesker her i Norge til å ta kontakt med foreningen ”Retten til en Verdig Død”, den har gjort et stort arbeid med å synliggjøre problemene og utfordringene man står foran i den siste fasen.

NSB har problemer?

Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) skal nå finne ut hvorfor NSB har hatt problemer den siste tiden. Den siste tiden? Så vidt jeg kan huske, så har NSB hatt forsinkelser, problemer, feil, dårlig informasjon og slett kundebehandling i minst førti år (som er den tiden jeg har vært ute i arbeidslivet). Jeg kikker tilbake på mine dokumenter som leserskribent, og finner debattinnlegg fra både sytti og åtti-årene hvor jeg stiller spørsmålstegn ved NSB’s organisasjon,

administrasjon og kundebehandling.

Så vidt jeg husker introduserte Aftenposten i 1978 slagordet ”Det står alltid et tog.” Dette som svar på NSB’s slagord ”Det går alltid et tog.” Men så viste det seg at togene hadde nedfalte kjøreledninger, var forsinket eller rett og slett ble innstilt. Problemet stikker nok så dypt som at NSB rett og slett er like byråkratisk, ineffektivt og lite resultatorientert som resten av det offentlige. I England og USA er jernbanen privatisert, og enhver som reiser i de landene kan glede seg over god kundebehandling, fremragende service på togene, moderne behagelige vogner, og fremfor alt, tog som går i rute.

Staten skulle sørge for sikker jernbanedrift, men det har jo ikke akkurat vært mangel på uhell i NSB. Problemet er at man ikke kan kontrollere seg selv, og når staten både driver virksomheten og kontrollerer den; blir det en sørgelig mangel på kontroll. Det har gjentatte ganger vist seg at tjenester som utføres av private blir vesentlig bedre fulgt opp og kontrollert av offentlige myndigheter enn det skjedde da det offentlige selv drev virksomheten.

Forby handlinger – ikke meninger

Buskerud er kommet i fokus den senere tid fordi en rabiat organisasjon ved navn Vigrid skal stille til valg. Høyre ville boikotte debatt med dem, og andre ønsker å forby slike nazilignende grupperinger. Begge deler er like dumt. Jeg vil minne om den gamle norske hendelsen da trollet sprakk fordi det kom fram i sola. Den eneste fornuftige måten å møte slike meninger, organisasjoner og bevegelser på, er å la dem komme frem i offentlighetens lys; la dem fremføre sine patetiske floskler eller religiøse forvirringer. Det er mye farligere å la dem holde på i dølgsmål, da kan de verve medlemmer og sympatisører uten motforestillinger, da kan de holde sine møter og frelse sin menighet uten debatt.

Scientologikirken har for eksempel kapret både Tom Cruise, John Travolta og Priscilla Presley nettopp fordi de opererer i en lukket organisasjon. Den kjente bokhandleren i Kabul ble invitert til Litteraturfestivalen på Lillehammer av en rekke godfjotter. Disse fortalte i ettertid at hans foredrag hadde åpnet deres øyne; tidligere hadde de trodd på hans martyrfremstilling. Etter å ha hørt hans pompøse, kvinneundertrykkende, trangsynte og intolerante innstilling forsto de hvor tåpelig han var. Dette hadde ikke skjedd hvis man ikke hadde invitert bokhandleren hit slik at han kunne avsløre seg selv. Da hadde disse naive menneskene fortsatt å skjelle ut Åsne Seierstad og trodd at Shah Mohammed Rais var et offer. Tilsvarende med den britiske forfatteren David Irvin som påstår at nazistenes jødeforfølgelser er en myte. Når man lar ham få deklamere tullet sitt i lukkede miljøer uten motforestillinger, blir han en millionær på pengebidrag. Når han blir nektet å fremføre sine meninger på konferanser i Norge, så gjør man ham en tjeneste – han blir rik på denslags. Møt ham i stedet med historiske fakta, kle ham naken, så mister han både tilhengerne og bidragsytere. Det er dumt å gi ham støtte ved å boikotte ham. Et godt eksempel er Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Foruten å være holocaustfornekter, jødehater og atombombetilhenger, er han fundamentalistisk muslim med alle de begrensninger det setter for andre menneskers levemåte. Presidenten ble invitert til Colombia Universitet i New York hvor han holdt foredrag. Den rabiate muslimen ble fullstendig latterliggjort og mistet titusener av tilhengere i USA. Han fikk slippe til på talerstolen, og alle tenkende mennesker så hvor tåpelige hans meninger var. Hvis han hadde blitt boikottet, ville han beholdt sine sympatisører og sannsynligvis fått flere nye tilhengere blant blåøyde idealister.

I et demokrati bør man være svært varsom med å sensurere meninger – det kan slå tilbake. Vi må forby handlinger som ikke kan tolereres, ikke meninger. Dessuten, hvis man går inn for å forby slike nazilignende organisasjoner, hvor skal man sette grensen? Partiet Raudt (Rødt) er jo like ytterliggående på sin side som Vigrid er på sin. La meg minne om AKP(ml) og Kommunistisk Ungdom som i sin tid gikk inn for væpna revolusjon i Norge, de ble ikke forbudt av den grunn. De nynazistiske organisasjonene utgjøres av en liten gruppe stakkarslige tullebukker som blir svært godt overvåket – de utgjør ingen fare for Norges demokrati. Få dem fram i lyset, møt dem med argumenter, da sprekker de akkurat som trollet. Det farligste vi kan gjøre er å boikotte dem slik Unge Høyre ønsker – da samler de sympatisører.

Klimakvoter, grønne sertifikater og lureri

Jeg fikk nettopp tilbud om å kjøpe klimakvoter for å ha god samvittighet når jeg er ute og flyr. De gir meg også mulighet til å kjøpe klimakvoter for å kompensere for min bilkjøring. Denne innbydelsen ligner veldig mye på den jeg fikk for noen år siden om å bli medlem av ”The 5 Percent Community”. Det er samme blomstrende argumentasjon, samme mangel på faktisk informasjon og samme fravær av opplysninger om hvor det blir av pengene man betaler inn. Jeg lurer på om det kan være de samme personene som er bak?
Det er jo ofte de samme smartingene som starter opp nye pyramider, og ofte bytter de adresselister seg i mellom; både World Games, Eurosmart og thinkSEVEN henvender seg til de samme naive ofrene. T5PC, ACM, WGI, og nå altså klimakvoter. Er det ingen ende på hvor mye penger nordmenn ønsker å forære til smarte luringer med ”6,0” i muntlig.

Det er nøyaktig det samme lureri som med Grønne sertifikater som Teknisk Ukeblad forteller om på http://www.tu.no/energi/article232650.ece

Myter

Det er femten kuldegrader og trekvart meter snø. Er den globale oppvarmingen bare en myte? Reiser Jens Stoltenberg Europa rundt i privatfly bare fordi han liker det, eller er det noen mening med alle disse miljøkonferansene? Kanskje er det slik at en gjeng forskere forteller om global oppvarming fordi det er politisk korrekt og de får forskningsmidler forutsatt at rapportene er slik FN ønsker? Er det slik at forskere som har andre meninger rett og slett ”ikke passer inn i det gode selskap”. Det finnes faktisk en organisasjon med forskere som heter klimarealistene og som taler FN midt imot.

Er det straff for voldtekt?

Mannen som nå er hektet for en brutal voldtekt i Drammen er gjenganger. Han er tidligere dømt for seksuelle overgrep. Men han ble dømt til BETINGET straff; det vil si at han ble sluppet rett ut på gata og kunne fortsette sin virksomhet. Han ble også dømt til å betale tidligere misbrukte kvinner noen titusener i oppreisning. Kan DT opplyse om han virkelig har betalt disse pengene, eller om han som så mange andre bare har gitt blaffen i dommene. Også i tidligere dommer blir det bemerket at vår nye landsmann hadde mange såkalte ”forhold” bak seg. Hvis det er riktig at han verken soner straff eller må betale erstatning har det norske rettssamfunn gitt voldtektsmannen klar beskjed om at han kan bare fortsette med virksomheten sin.

Babyer har ingenting i Teateret å gjøre

En irritert mamma beklager seg over at hun måtte betale billett for å få sitt to måneder gamle spedbarn inn på teateret. Jeg håper inderlig denne mammaen tar lærdom av episoden og lar barnet være hjemme neste gang. En baby har ingenting i teateret å gjøre. Altfor ofte resulterer det bare i høylytte vræl, gråt eller skriking under forestillingen. Dette ødelegger totalt opplevelsen for alle som har betalt for å se en forestilling, ikke for å bli forstyrret av en mamma som fortvilet prøver å roe ned babyen som likevel ikke har noe utbytte av kveldens tilstelning.

Ankerbarn

Elisabeth Gording Stang har en replikk i Aftenposten hvor hun bekymrer seg over høyrepopulisme når det gjelder barneflyktninger. Ikke ett eneste sted i den lange utredningen om mindreårige asylsøkere nevner hun ordet «ankerbarn». Det er svært usannsynlig at en førsteamanuensis ikke kjenner ordet ankerbarn, så hun har sannsynligvis omhyggelig unngått å nevne dette begrepet. Hele hennes innlegg går bare ut på å fortelle om hvilke traumer barn utsettes for. Det er derfor viktig også å belyse en annen side av flyktningeproblematikken. Et ankerbarn er en mindreårig asylsøker som er blitt sendt av sin familie til et vestlig land i håp om at foreldre og søskenflokk skal få asyl takket være reglene om familiegjenforening. I praksis betyr dette at familien skillinger sammen for å smugle et barn til Norge; barnet får så opphold av humanitære grunner fordi man ikke kommer i kontakt med foreldrene. Etter noen år gir foreldrene seg mirakuløst til kjenne, man søker om familiegjenforening, og plutselig har Norge mottar en ny storfamilie av lykkejegere. Dette er et reelt problem nå i dag, og Stang gjør ikke de virkelige flyktningene noen tjeneste ved å prøve å unngå denne debatten.