100 000 ledige og NAV

NAV venter hundre tusen ledige i år – hvorfor er det et problem? Da Gro Harlem Brundtland styrte Norge hadde vi 170 000 ledige, og det var aldri vanskelig å få dem registrert slik at de fikk dagpenger. Det er mange kompliserte regler i Norge, men registrering av arbeidsløse er ikke en av dem. Den som har mistet jobben skal ta med seg arbeidsavtale eller en bekreftelse på at man har sluttet samt lønns- og trekkoppgave. Man trenger ikke engang ta med skattekort, for alle opplysningene finnes allerede i datasystemet til NAV. Reglene for å motta dagpenger er klart definerte og enkle å forholde seg til for 92,83 % av alle ledige. Det tar en saksbehandler omtrent ti minutter å behandle hver arbeidsledig person, så hva er problemet?

Politikernes svar er forutsigbart, bevilg mere penger og ansett flere folk. Enhver erfaren prosjektleder i det private vet at å sette flere personer på et prosjekt som er forsinket, bare vil føre til ytterligere forsinkelser. Statistikken over utviklingen av antall arbeidstakere i offentlig virksomhet er skremmende; den rødgrønne regjeringens mistro til privat virksomhet vil etter hvert føre til at hele Norges befolkning blir ansatt i det offentlige. I de nordligste fylkene er dette allerede tilfelle, men med regjeringens pengedryss over arbeiderpartistyrte kommuner sprer denne tendensen seg videre over hele landet. Hvis denne utviklingen fortsetter vil vi i løpet av få år ha en større prosentdel av befolkningen ansatt i offentlig virksomhet enn man hadde i Sovjet før det imperiet brøt sammen. Vi ser de samme tendensene her i Norge, en økende byråkratisering, ineffektivitet og etter hvert et samfunn hvor de mest elementære ting ikke fungerer; transport, helsevesen, eldreomsorg og skoler. NAV er et av de fremste eksemplene på hvor galt det kan gå. I fem år har de nå prøvd å samkjøre og reformere seg, og fremdeles er de ikke nærmere målet enn de var da de startet. Det ser ikke ut å være noen grenser for hvor mye penger eller arbeidstimer man kan bruke. Slik går det når alle de involverte er mer opptatt av prosessen, politisk korrekthet og posisjoner enn å komme frem til et resultat.

Et annet godt eksempel på hvordan offentlig virksomhet fungerer, finner man etter tsunami-katastrofen i 2004. Da brukte hele UD med innleide hjelpere mange dager på å finne ut at nesten ti tusen nordmenn var savnet etter bølgene som skyllet over Indonesia, Malaysia, Thailand, India, Sri Lanka, Somalia og Maldivene. Media stusset over dette tallet, og en avisredaksjon satte noen få journalister til å gjøre den samme jobben; de fant raskt ut at det riktige tallet var mindre enn hundre. Hele denne begredelig leksen i offentlig makt og avmakt er dokumentert på Internett i en metoderapport fra avisredaksjonen. 

La meg også minne om OL på Lillehammer; da hadde man først tenkt å la en politiker (Thorvald Stoltenberg) lede arbeidet, men så innså man at dette var idrett og derfor så viktig at man måtte ha en profesjonell (Gerhard Heiberg) til å gjøre jobben. Hvis det bare hadde vært en av de vanlige sakene i samfunnet; veier, jernbane, oljeutvinning, skole, industri eller sykehus, så ville det blitt satt en politiker til å lede og, tja, alle ser jo hvordan den utviklingen har gått her i landet.

Barnsligheter

Jeg har med interesse fulgt debatten og PFU’s dom av Otto Jespersens såkalte satire om lus i gasskammer. Den vekker nostalgiske minner. Jeg har en fetter som i femårsalderen pleide å stille seg opp i døråpningen når det var store høytidlige selskaper på gården. Så ropte han med høy stemme: "Rompebæsjetissetass", og fikk naturlig nok den oppmerksomheten han forventet. Min fetter vokste av seg denne vanen i seksårsalderen. Det er interessant å se at Otto Jespersen aldri har kommet over dette stadiet.

Oversettelse - engelsk norsk tysk

Oversetter tekniske, økonomiske, juridiske og medisinske tekster og dokumenter.
TransLogic har profesjonelle oversettere innen mange fagområder.

Kristin Halvorsen fortjener et bedre parti

Mange av oss var betenkte da SV’s ledende politiker, Kristin Halvorsen, ble finansminister. Men det har jo vist seg at hun har gjort en riktig god jobb, borte er alle de sosialistiske manifestasjonene, borte er hyllesten til diktatorer, markedskontroll og ønsket om at folk skal kle seg i ”sekk og aske” og se bedrøvelige ut, og best av alt, alle SV’s floskler er forsvunnet – Kristin Halvorsen snakker klart og forståelig. Nå kjemper Kristin Halvorsen for frihandel. Hun vil ha åpen internasjonal handel og forteller gjerne at folk må bruke penger for å få sving på finansverdenen. Dette kunne ingen høyrepolitiker gjort bedre. Er det ikke snart på tide at Kristin Halvorsen ser seg om etter et seriøst parti og blir leder i Høyre? Nå er det gått mange år siden hun begikk ungdomsopprør mot velstående pappa som var direktør i Hydro, og meldte seg inn i SV. Den saken burde være overstått slik at hun nå kan gå videre. Kristin Halvorsen er dyktig, har karisma og er utvilsomt en leder av format. Hun vil ikke ha noen mulighet for å realisere disse egenskapene i et marginalisert parti som SV. Hvis hun tar konsekvensen av sine meninger, uttalelser og evner, vil hun kunne løfte Høyre til igjen å bli et ledende parti. Høyre har, som de fleste har fått med seg, vært på panisk lederjakt helt siden Kåre Willoch gikk av; og nå har de mulighet til å få en fremragende frontfigur. Få kan se seriøst på Erna Solberg eller Per-Kristian Foss som Norges neste statsminister, det har imidlertid Kristin Halvorsen mulighet for. Den eneste som kunne være bekymret er Jens Stoltenberg, fordi Kristin Halvorsen i en slik posisjon åpenbart vil gjøre ham rangen stridig.

Alene, men ikke ensom

Er man mislykket hvis man ikke har venner? Jeg leser i A-magasinet at samfunnet – folk flest, synes synd på mennesker som ikke har noen venner. Pussig, jeg har vært en einstøing hele livet og har faktisk aldri tenkt på at jeg burde vært deprimert og mismodig av den grunn. Jeg har en venn, og det er min hustru gjennom nesten førti år, nå er jeg seksti. Jeg har et godt, tilfredsstillende liv, og jeg har alltid ”fått det slik jeg ville det”, jeg har selv valgt min tilværelse og trives med det. Det virker kanskje noe arrogant å si at jeg alltid får min vilje, men min erfaring er at nesten alle mennesker får det livet de selv bestemmer seg for. Mange av mine valg har opplagt vært gale, og andre valg har fått et annet resultat enn det jeg forventet, men jeg kan trygt si at det er jeg selv som har styrt min utvikling gjennom livet – jeg kan ikke skylde på noen andre.

Man behøver ikke være forfatter, sær eller rar for å ønske å være alene (eller et par som er alene). I løpet av mitt liv har jeg vært i mange selskaper, både hos familie, venner og i jobbsammenheng – og jeg synes det er gudsjammerlig kjedelig. Mange mennesker synes det er fantastisk å sitte ved et langbord og prate, høre på taler eller synge. Det er greit, jeg aksepterer at folk flest liker den aktiviteten, men den passer altså ikke for meg. Det er ingen grunn til å tro at jeg derfor har et miserabelt liv. Jeg trives med å sitte hjemme i min stue med et glass whisky og lese en god bok i fred og ro, jeg liker å spise middag sammen men min kone, jeg gleder meg til våren kommer og vi kan ta et glass hvitvin ute i hagen og grille en biff uten å måtte underholde fire-fem andre mennesker. Resten av dagen fyller jeg med arbeid foran PC’en eller ved å sette på en film eller TV-program på hjemmekinoanlegget. At ”folk flest” synes mine aktiviteter er kjedelig er meg knekkende likegyldig, det er slik jeg ønsker å leve mitt liv. Min bror trodde jeg var ensom, helt til jeg påpekte at han selv gikk på elgjakt og satt en hel dag mutters alene midt i skogen og ventet på at viltet skulle komme – og aldri følte han seg ensom. Slik er det med oss alle, vi har forskjellige evner, anlegg og ønsker med livet, man skal ikke døme andre mennesker fordi de velger å leve livet på en annen måte enn det som er ”opplest og vedtatt”.

Det er ikke det at jeg ikke liker fellesaktiviteter eller synes de er mindre verdifulle eller at andre burde gjøre som meg, det er ene og alene at jeg synes at enkelte aktiviteter er kjedelige og prøver å unngå dem. Jeg er verken sint, bitter eller deprimert – tvert imot, som selvstendig konsulent har jeg frihet til å velge de aktiviteter jeg trives med å gjøre, og de omfatter, pussig nok, ikke å være sammen med andre mennesker. Antagelig ligger det i genene, så hvis noen skal ha skylden for at jeg liker det jeg gjør, får man klage til den som har konstruert (skapt) oss. Venner er status, står det i A-magasinet. Aldri har det betydd noe for meg hva andre mennesker mener eller om naboene har finere hus, bil eller ferieturer enn det jeg har. Pussig at det skal være så vanskelig for folk å forstå at dette er mitt valg og at jeg ikke ”egentlig ønsker en annen tilværelse”. Vi har heller ikke barn; det er vanskelig for folk å forstå at også barnløshet er et bevisst valg fra vår side. Kanskje vi er unaturlige i så måte, men igjen, det er slik vi ønsker å leve. Jeg har ikke behov for å gå til andre mennesker for å mestre hverdagen. Jeg har heller ikke problemer med ”stress, angst, depresjon eller selvmordstanker” som jeg ser mange mennesker uten venner lider av. Antagelig er dette mennesker som ønsker seg flere venner, men jeg gjør ikke det. Jeg har gjennom seksti år vært i kontakt med mange mennesker og hatt mulighet for å knytte nærmere forbindelser, men jeg har rett og slett ikke lyst. I motsetning til Tor Erling Staff synes jeg ikke at folk som samler på venner og gjerne vil ha lange vennelister er noen duster, jeg tror det er slik de ønsker å leve. Det er bare det at jeg ønsker å leve på en annen måte, det betyr ikke at den ene måten er mer eller mindre verdifull enn den andre, den er bare annerledes.
Jeg føler allerede at mange nå synes synd på meg og min kone og mener at vi sikkert ville være lykkeligere hvis vi var mer sammen med andre mennesker. Jeg kan bare gjenta: ”Nei takk, vi har det bra slik vi har det”.

Alene, men ikke ensom.

Det er mitt liv – jeg ønsker å avslutte det med verdighet.

Eldre mennesker er redde.
Avisene setter fokus på at eldre mennesker ikke tør å ”stå på krava”. De er redde for hvordan behandlingsapparatet vil reagere. Folk har dessverre rett i å være bekymret over hvordan man blir behandlet som eldre og pleietrengende her i Norge. Det finnes ingen signaler som tilsier at man skal ta hånd om svake mennesker på en verdig måte. Helt siden Gro Harlem Brundtland brukte 20 millioner kroner på å hindre lege Jens Moe i å bygge et privat sykehus for å hjelpe folk, til nå i dag hvor nitti år gamle mennesker i Drammen blir etterlatt på trappa i vinterkulda fordi de ikke får plass på sykehjem. Etter at jeg i flere tiår har fulgt med i den offentlige debatten om Norges eldreomsorg, sykehjem og alderspleie, har jeg personlig tatt den avgjørelsen at det skal ikke skje meg. Med vilje og vitende og mens jeg fremdeles har alle mine sanser i behold, har jeg bestemt meg for: ”Jeg ønsker å dø før jeg på heltid blir avhengig av det norske helsevesen.” Jeg er ikke alene; min svigerinne som har sett sin demente mor bli ydmyket av pleiepersonell sier klart ifra: ”Drep meg heller, en slik skjebne vil jeg aldri ha.” Dette er naturligvis en altfor drastisk løsning for de fleste av oss, men min bror, som selv arbeider innen helsetjenesten, er like bestemt: ”Jeg vet hvilke tabletter jeg skal ta. I god tid før det blir nødvendig skal jeg sørge for å ha en tilstrekkelig reserve liggende klar.” Min hustru, som har sett både sin mor og sin far gå gjennom kommunens eldreomsorg, sier til meg: ”Hvis du elsker meg, så sørger du for at jeg aldri må oppleve noe slikt – jeg vil heller dø her hjemme.”

Det er noen kommuner i Norge som lykkes i å gi gamle mennesker et verdig liv, min far har hatt slik utrolig flaks å bo i en kommune hvor de faktisk tar seg av pleietrengende og gir dem en meningsfylt tilværelse; det skjer dessverre ikke her i Buskerud hvor jeg bor. Jeg vil anbefale alle som er skeptiske til hvordan vi behandler gamle mennesker her i Norge til å ta kontakt med foreningen ”Retten til en Verdig Død, den har gjort et stort arbeid med å synliggjøre problemene og utfordringene man står foran i den siste fasen. Det er mitt liv – jeg ønsker å avslutte det med verdighet

Piratkopiering og Pirat Bay-saken

Er folk i utgangspunktet kjeltringer som ønsker å stjele musikk og filmer via Internett? Man skal ikke lese mange blogger og diskusjonssider for å se at, nei, de aller fleste av oss vil faktisk betale for det vi kjøper. Vi bruker ikke Pirate Bay for å stjele eller fordi vi ikke synes rettighetshaverne fortjener penger for sine produkter. En stor del av problemet er imidlertid at de gigantiske, byråkratiske filmstudioene og plateselskapene har gjort det både urimelig dyrt og unødvendig vanskelig å være ærlig og kjøpe produktene deres.

Personlig har jeg lett etter sjeldne TV-program, filmer, lydbøker og andre typer audio-program – og det er umulig å finne dem fordi produsenten synes markedet er så lite at de ikke gidder å gjøre programmene tilgjengelige for den håndfullen av oss som gjerne vil høre på et spesielt program. Men jeg finner programmet gjennom forskjellige torrent-søkemotorer, fordi en eller annen entusiast som også likte det programmet har ønsket å dele det med andre. Dette er den eneste måten jeg kan finne det spesielle programmet på. Det er ikke synd på de store selskapene, de har i veldig mange år tjent gode penger på å selge sine overprisede produkter, ta en kikk på årsinntekten til et platestudio, en filmstjerne eller et popidol; det hadde ikke skadet om de hadde vist noe moderasjon og senket prisene sine litt. Men i stedet ansetter de en gjeng med bønnetellere som finner ut nøyaktig hvor høy pris de kan ta for musikken uten å miste for mange kjøpere. For å beholde sine monopoler har de introdusert soneinndeling av verden, slik at en plate som er kjøpt i USA ikke kan spilles i Norge. De har lagt inn kopibeskyttelse som gjør at jeg ikke kan spille musikk fra min innkjøpte CD-plate på en mp3-spiller mens jeg er ute og går tur. Det er til og med rapportert om såkalte beskyttelser som er så aggressive at hvis man avspiller plata i bilen eller på PC’en, så krasjer hele CD-spilleren og må restartes.

Når en bransje oppfører seg så grådig, trer det i kraft en mekanisme hos mennesket som kalles ”nødverge”, og resultatet er at slike tilbud som Pirate Bay blomstrer opp. Bransjen selv ville tjent mye penger på å kvitte seg med bønnetellerne, kopibeskyttelsene, soneinndelingen og advokatene og i stedet laget nettsteder hvor publikum kunne lastet ned alle deres produkter til en rimelig pris. I de senere årene har det dukket opp noen slike steder, og de blir suksesser som tjener mye penger. Dette viser at folk er villige til å betale bare de får mulighet til det. Men så lenge de store film- og plateselskapene fortsetter å bruke advokater i stedet for fornuft ser det ikke lyst ut for dem.
IKT-Norge

Egen skole for smarte barn

Oversettelse fra engelsk til norsk

Tenk, nå har vi også i Norge begynt å diskutere det som har vært en selvfølge i de fleste andre siviliserte land. Skal vi ha egne skoler eller klasser for de dyktigste elevene som ellers sitter å kjeder seg i de vanlige klasserommene? Det har i alle år vært en selvfølge at barn som er dyktige i idrett får spesiell opplæring og egne skoler. Derfor er vi også i verdensklasse når det gjelder idrett. Der har vi satset på enerne, vinnerne og individualistene. Ingen komité kan vinne skiskyting, Tour de France eller fotball-VM. Eller se på næringslivet; Røkke og Gjeldsten kjempet seg frem på egen hånd og gjorde suksess som vinnere på sine områder. Enhetsskolen vil aldri skape vinnere, bare en stor grå masse av middelhavsfarere og tapere. Inntil vi får en statsminister som innser dette, vil vi nok fortsette å ha en skole hvor elevene får de dårligste resultatene i Europa. Nå diskuterer man eliteskoler innenfor ballett og musikk. Hvorfor gjør man det? Jo, nettopp for å skape vinnere. Er det så vanskelig å forstå at hvis man skal få gode resultater innen matematikk, språk eller medisin, så trenger vi samme elitedyrking i skolen som vi har i idretten.

Oversetting , språkvask og korrekturlesing, her er flere opplysninger .



Hilsen en som kjedet seg på grunn av manglende utfordringer på skolen.