Alene, men ikke ensom

Er man mislykket hvis man ikke har venner? Jeg leser i A-magasinet at samfunnet – folk flest, synes synd på mennesker som ikke har noen venner. Pussig, jeg har vært en einstøing hele livet og har faktisk aldri tenkt på at jeg burde vært deprimert og mismodig av den grunn. Jeg har en venn, og det er min hustru gjennom nesten førti år; nå er jeg seksti. Jeg har et godt, tilfredsstillende liv, og jeg har nesten alltid ”fått det slik jeg ville det”, jeg har selv valgt min tilværelse og trives med det. Det virker kanskje noe arrogant å si at jeg alltid får min vilje, men min erfaring er at de fleste mennesker får det livet de selv bestemmer seg for. Mange av mine valg har opplagt vært gale, og andre valg har fått et annet resultat enn det jeg forventet, men jeg kan trygt si at det er jeg selv som har styrt min utvikling gjennom livet – jeg kan ikke skylde på noen andre.

Man behøver ikke være forfatter, sær eller rar for å ønske å være alene (eller et par som er alene). I løpet av mitt liv har jeg vært i mange selskaper, både hos familie, venner og i jobbsammenheng – og jeg synes det er gudsjammerlig kjedelig. Mange mennesker synes det er fantastisk å sitte ved et langbord og prate, høre på taler eller synge. Det er greit, jeg aksepterer at folk flest liker den aktiviteten, men den passer altså ikke for meg. Det er ingen grunn til å tro at jeg derfor har et miserabelt liv. Jeg trives med å sitte hjemme i min stue med et glass whisky og lese en god bok i fred og ro, jeg liker å spise middag sammen men min kone, jeg gleder meg til våren kommer og vi kan ta et glass hvitvin ute i hagen og grille en biff uten å måtte underholde fire-fem andre mennesker. Resten av dagen fyller jeg med arbeid foran PC’en eller ved å sette på en film eller TV-program på hjemmekinoanlegget. At ”folk flest” synes mine aktiviteter er kjedelige er meg knekkende likegyldig, det er slik jeg ønsker å leve mitt liv.

Det er ikke det at jeg ikke liker fellesaktiviteter, eller synes de er mindre verdifulle, eller at andre burde gjøre som meg, det er ene og alene at jeg ikke er interessert i slike aktiviteter og prøver å unngå dem. Jeg er verken sint, bitter eller deprimert – tvert imot, som selvstendig konsulent har jeg frihet til å velge de aktiviteter jeg trives med å gjøre, og de omfatter, pussig nok, ikke å være sammen med andre mennesker. Venner er status står det i A-magasinet. Aldri har det betydd noe for meg hva andre mennesker mener eller om naboene har finere hus, bil eller ferieturer enn det jeg har. Pussig at det skal være så vanskelig for folk å forstå at dette er mitt valg og at jeg ikke ”egentlig ønsker en annen tilværelse”. Vi har heller ikke barn; det er vanskelig for folk å forstå at også barnløshet er et bevisst valg fra vår side. Kanskje vi er unaturlige i så måte, men igjen, det er slik vi ønsker å leve. Jeg har ikke behov for å gå til andre mennesker for å mestre hverdagen. Jeg har heller ikke problemer med ”stress, angst, depresjon eller selvmordstanker” som jeg ser mange mennesker uten venner lider av. Antagelig er dette mennesker som ønsker seg flere venner, men jeg gjør ikke det. Jeg har gjennom seksti år vært i kontakt med mange mennesker og hatt mulighet for å knytte nærmere forbindelser, men jeg har rett og slett ikke lyst. I motsetning til Tor Erling Staff synes jeg ikke at folk som samler på venner og gjerne vil ha lange vennelister er noen duster, jeg tror det er slik de ønsker å leve. Det er bare det at jeg ønsker å leve på en annen måte; det betyr ikke at den ene måten er mer eller mindre verdifull enn den andre, den er bare annerledes.

Jeg føler allerede at mange nå synes synd på meg og min kone og mener at vi sikkert ville være lykkeligere hvis vi var mer sammen med andre mennesker. Jeg kan bare gjenta: ”Nei takk, vi har det bra slik vi har det”.

Alene, men ikke ensom

Aktiv dødshjelp

Etter mitt innlegg hvor jeg skrev at jeg heller vil gjøre slutt på livet selv, enn å bli avhengig av norsk eldreomsorg, har jeg fått usedvanlig mange henvendelser fra mennesker som ønsker å vite hvor de kan få hjelp eller informasjon. Da jeg ikke har mulighet til å svare alle og forklare hvilke midler man kan benytte, vil jeg anbefale dem som har behov for informasjon om å søke på Internett etter ”aktiv dødshjelp” eller ”eutanasi”, eventuelt ta kontakt med foreningen ”Retten til en verdig død”. De som fremdeles har krefter i behold, kan reise til Sveits eller Nederland og ta kontakt med Dignitas eller Exit. Jeg håper dette kan hjelpe alle de menneskene som bekymrer seg for å bli avhengig av norsk offentlig omsorg.

Stoltenbergs privatfly

Jens Stoltenberg bruker privatfly når han reiser rundt for å besøke klimatoppmøter i andre land. Hans forklaring på dette er at: ”det er vanlig i Europa”. La meg peke på noen andre ting som også er vanlige i Europa:

• Det er vanlig i andre land at en bil koster hundreogfemtitusen kroner mindre enn i Norge.
• Det er vanlig i Europa at folk kommer på sykehus i stedet for å bli satt i en kø når de blir syke.
• Det er vanlig i Europa at en flaske øl koster en brøkdel av hva vi må betale her i landet.
• Det er vanlig i andre land at bilene kan kjøre på skikkelige veier.
• Det er vanlig at en biff koster halvparten av hva den gjør her.

Vil statsminister Stoltenberg nå gå inn for at også disse tingene blir vanlige her i Norge, eller vil han kun etterape skikkene til privilegerte politikere som synes det er kult å fly rundt i privatfly?

Jaglands dobbeltmoral

Torbjørn Jagland prøver å unnskylde sin nullskatteyterstatus ved å fortelle at han ikke får dekket helseutgifter av den norske stat. Dette er naturligvis bare tull, norske sykehus sjekker ikke om man betaler skatt før de hjelper, det er nok å vise til en annen av Arbeiderpartiets skatteflyktninger, Gro Harlem Brundtland. Hun bodde i Frankrike og betalte ikke skatt, men da hun skulle ha en hofteoperasjon, kom hun tilbake til Norge og ble straks lagt inn på Ullevål sykehus. Man skal ikke kritisere disse menneskene fordi de benytter en fullt lovlig anledning til ikke å bidra til fellesskapet, noen og enhver kunne nok ønske å slippe unna med noe mindre skatt. Dette er imidlertid personer som i hele sitt politiske liv har arbeidet for at folk flest skal betale mest mulig i skatter og avgifter.

Det hadde vært å ønske at de lot også vanlige mennesker slippe med et noe rimeligere skattenivå. Fordelen med å ha dobbeltmoral er at når den første går i stykker, så har man en i reserve. Dette er noe både Jagland, Brundtland og Per Kleppe har benyttet seg av (Kleppe fikk også skattefri millioninntekt i utlandet etter sin karriere i det norske Arbeiderpartiet).

Avisenes meninger

I Aftenposten skriver redaktøren at ”Avisens meninger kommer utelukkende frem i lederne”. Det er dessverre ikke riktig. Aftenpostens journalister har også en annen effektiv måte å fremme sine meninger på, nemlig ved hvilke leserinnlegg som de velger å publisere på debattsidene. I sommer har det for eksempel bugnet over av innlegg som fordømmer Fremskrittspartiets standpunkt i saken om aktiv dødshjelp. Et enslig innlegg som forsvarer standpunktet har totalt druknet i innlegg fra KrF’ere og andre som her ser en mulighet til å kaste stein på Siv Jensen og FrP. Dette virker helt urimelig når meningsmålinger har vist at det faktisk er flertall i opinionen for et slikt forslag. Muligens har det i stedet vært slik at alle som har kommet med innlegg for en oppmykning av dødshjelp-paragrafene i likhet med meg og kollegaer jeg har snakket med, har opplevd å få sine innlegg refusert? Det er slik journalistene igjen har funnet en mulighet for å la FrP bli hoggestabbe, så kan de lene seg tilbake og si: ”Se hvordan debattørene slakter Fremskrittspartiet”.

Aftenposten publiserte en nidvise om Siv Jensen av Per Lønning – Der Siv holder salg. Dette kommer i samme klasse som innlegg med teksten: ”Alternativet for de ekstremt uopplyste er FrP” eller ”FrP kommer med tøvete innspill”, og det er alt som innlegget inneholder. Ingen argumentasjon om hvorfor FrP er et dårlig valg, ingen begrunnelse for hvorfor uopplyste stemmer FrP. Det dukker stadig opp slike innlegg, en eller to setninger som rakker ned på Fremskrittspartiet. Kjente kulturpersoner får også fri spalteplass til å skriver stygt om FrP i Aftenposten. Den 16. august var det et typisk innlegg fra Tore Stubberud, hvor han prøvde å kople FrP til NS. Et slikt innlegg om Høyre eller Ap ville automatisk bli refusert, men det ser ut til at enhver såkalt kulturperson som ønsker å skrive noe negativt om Fremskrittspartiet ukritisk får plass. Enda verre – ethvert innlegg som forsvarer FrP blir refusert, slik at det skal se ut som om det bare er Siv Jensen og Ulf Erik Knudsen som forsvarer partiets standpunkter. Av NRK forventes det ikke bedre, men Aftenposten burde være mer objektiv, rettferdig og la alle parter komme til ordet.

Dommen er korrekt

Mange er, med rette, indignert over dommen i Drammen tingrett hvor en mann ble frikjent for å ha slått til sin datter mens det var kona han egentlig ønsket å treffe. Norsk lov er slik, og har vært det i mange år. Et tilsvarende godt eksempel på merkverdigheter, er da en guttegjeng ble tiltalt for å ha sparket i hjel en mann. De ble holdt i varetekt ett år, men politiet greide ikke å bevise hvem av de seks som hadde avlevert det dødbringende sparket; de ble derfor alle sammen frikjent og fikk sjenerøs erstatning for det året de hadde tilbrakt i fengsel. Dette eksemplet er fra Stockholm, men jurister informerer om at vi har samme lovgivning her i landet, og resultatet ville blitt det samme i Norge. Hvis man virkelig ønsker et mer rettferdig rettssystem her i landet, så må han begynne å stemme FrP. Skiftende regjeringer har vist at det blir ingen endring før vi får en justisminister fra Fremskrittspartiet.

Bistand til Zimbabwe

De siste dagene er det, i forbindelse med Solheims reise til Zimbabwe, reist spørsmål om vi skal gjenoppta bistanden til Mugabes land. Vi har faktisk aldri sluttet å støtte dette korrupte regimet. Eva Bratholm i Norad innrømmer at vi årlig sender millioner av kroner til dette triste eksemplet på et sosialistisk land. Man skal være svært naiv for å tro at man kan sende sytti millioner kroner til et land som er i en slik forfatning som Zimbabwe uten at en betydelig del forsvinner i korrupsjon.

Bøker som aldri blir utlånt

Aftenposten hadde en glimrende artikkel om Kulturrådets innkjøpsordning, hvor det pekes på hvordan bibliotekene blir pådyttet kasser med bøker som de ikke ønsker og som ingen låner. Bibliotekene er i pengeknipe og har ikke råd til å kjøpe inn folks favoritter. Det er ikke det minste rart når de må bruke sine midler til å kjøpe inn litteratur som er helt uinteressant for folk flest. Et godt eksempel er den fargerike stuntpoeten Kjell Erik Vindtorn som i tillegg til sin kunstnerlønn og sine kulturstipendier også blir innkjøpt til bibliotekene. La meg vise et typisk eksempel på stuntpoetens dikterkunst:

Sammen utfører de slåsskamp mot rust
Krigen mot den falmete sola
krigen mot det abstrakte liv
med fuglepenner vil de gjenskape
gammel rase med roterende pupiller
osv.

Vindtorn forteller selv at hans ord slåss, elsker og kræsjer. Det er godt å høre, første gang jeg leste diktene hans, var jeg redd for at de bare hadde snublet. Dette kjøper altså Kulturrådet inn på våre vegne. Det er mulig jeg er gammeldags, men jeg synes ikke det er urimelig at folk som ønsker slike dikt må kjøpe dem for sine egne penger. Jeg lånte denne diktsamlingen på biblioteket, forrige gang den ble lånt ut var i 1992. Bibliotekaren fortalte at det var uvanlig at hele to mennesker var interessert i en slik bok, vanligvis ble de bare kjøpt inn, stuet bort i kasser for lagring og etter det foreskrevne antall år, kastet.

Ruset sigdøling

En ruset og voldelig sigdøling ble tauet inn av politiet og begjært varetektsfengslet. Retten slapp villstyringen ut på gata, hvor han straks satte i gang med mer bråk. Jeg håper at neste gang politiet må slippe ut voldsmannen, så setter de ham av hjemme hos dommeren som så gjerne vil ha slike bråkmakere ute i samfunnet. For jeg går ut fra at dommeren gjerne vil ha slike folk også i sitt eget nærmiljø, og at det ikke bare er oss andre som må slite med disse forbryterne. Kanskje Drammens Tidend kunne få et intervju med en slik dommer, slik at vedkommende kan fortelle hva slags tanker (eller mangel på sådanne) som ligger bak beslutningen om å la en voldsperson ustraffet gå løs på ambulansepersonell og kvinnelige betjenter. I motsetning til forbryterens navn er jo dommerens offentlig informasjon – vi burde få informasjon om hva slags mennesker som lar voldsmenn herje fritt.

Triste bilder i A-magasinet

Mange flotte hus forfaller i Norge på grunn av boplikten. A-magasinet hadde bilder av noen av dem. Det er publisert en undersøkelse som viser at det er i senterpartistyrte kommuner at fraflyttingen er størst. Dette virker ved første øyekast litt pussig, all den tid Senterpartiet så sterkt markedsfører seg som det distriktsvennlige partiet. Ved nærmere ettertanke er resultatet imidlertid nokså naturlig og svært forutsigbart. Senterpartiet går inn for at lokalpolitikerne skal kontrollere makspris på eiendommer, de støtter boplikt, konsesjonsreguleringer og tvangssalg av eiendommer til personer som lokalpolitikerne mener er verdifulle for bygda. Alt dette gjør Senterpartiet i den gode hensikt å sikre bosetningen i utkantnorge. Resultatet er imidlertid stikk motsatt, og objektivt sett så er det jo ikke noe rart at svært få ønsker å bosette seg i kommuner som styres så diktatorisk, og det er heller ikke noe rart i at folk flytter til andre steder hvor de har større frihet og flere muligheter.

Pøbelen vant

Jonas Gahr Støre har i sin kronikk i Aftenposten en lang og omstendelig forklaring på hvorfor ytringsfrihet ikke nødvendigvis betyr at vi kan uttrykke våre meninger slik vi ønsker. Imidlertid har han ett meget viktig poeng: ”Hvis vi selv ønsker respekt, må vi også ta ansvar og respektere andre”. Problemet, og mye av årsaken til at vi har denne debatten om rasisme og ytringsfrihet er jo at muslimer forlanger respekt for sin religion, men uten selv å respektere andres meninger; vandalisme i Betlehemskirken og daglige karikaturer av jøder i arabiske aviser forteller sitt. Gahr Støres innlegg munner ut i et spørsmål om hvorfor det kreves at alle muslimer tar aktiv avstand fra kriminelle handlinger – fra terrorangrep til kjønnslemlestelse – begått av en erklært muslim.

Det kreves faktisk ikke at alle muslimer hele tiden skal fordømme disse handlingene, men jeg hadde vært veldig glad hvis en av muslimenes skrive- og taleføre frontpersoner én eneste gang tok avstand fra slik skadeverk. Men det gjør de ikke, de bruker derimot veldig mye tid og energi på å forklare hvorfor de ikke hele tiden skal ta avstand fra slike handlinger. Jonas Gahr Støre sier at han ville mislikt å bli avkrevd tilsvarende ønske om å ta avstand fra horrible gjerninger begått av kristne – det forbauser meg. Personlig har jeg intet problem med å ta avstand fra slike handlinger som begås av folk som har samme politiske eller religiøse innstilling som jeg selv – tvert imot, jeg vil ønske enhver anledning velkommen til å fordømme mord, familievold, incest, narkotikahandel, trafficking og så videre, uansett hvem som gjør det. Derimot legger jeg merke til at muslimer i stedet ”viser forståelse for” og har utrolig mange forklaringer på hvorfor de ikke kan fordømme selvmordsbombere eller rakettangrep mot sivile. Det er trist at vår utenriksminister lar terroristene vinne ved at han stiller seg kritisk til ytringsfriheten og i stedet bruker denne saken som en unnskyldning til å rette sleivspark mot Siv Jensen. Hun er tross alt den eneste ledende politiker som faktisk forsvarer vår rett til å si og skrive det vi tror og mener. Naturligvis er det sikrere og enklere å tie stille, men da har faktisk ytringsfriheten tapt.

Juks med statistikk.

Motor skriver om Vegdirektoratets såkalte ”forskningsrapport” som viser at det er færre ulykker på saltede veier enn på andre veier. Hvis man imidlertid undersøker materialet som ligger til grunn for denne påstanden, vil man se at her er det med stor eleganse løyet med statistikk for å få frem presis det resultat som i utgangspunktet ønskes.

Av de ulykkene som danner grunnlag for denne statistikken viser det seg at en meget stor andel har skjedd i et område innenfor to hundre meter fra saltede strekninger. Dette er ikke det minste rart. Når man kjører fra et saltet område og plutselig kommer over på snø-/isunderlag, vil de fleste innse at her kan det lett skje en ulykke. Et seigt slimete saltbelegg over frontrute og lykteglass gjør ikke saken bedre. Selv om salting er årsaken til disse ulykkene, er de plassert i rubrikken "ulykker på ikke saltede strekninger". Dermed har Vegdirektoratet på en raffinert måte fått den konklusjonen de ønsker. Ulykker som oppstår der hvor saltede veier går i bru over andre veier, og saltet drypper ned på en usaltet vei som dermed blir såpeglatt er også omhyggelig plassert i gal kategori.

Oljefondets investeringer

Oljefondet investerer i områder og bransjer der norske myndigheter ellers mener at det er best å holde seg unna. Dette gir etiske dilemmaer som kan gi negativ publisitet i andre land. Hvordan bør vi egentlig forvalte denne oljeformuen. Skal vi spekulere i aksjer, noe som førte til at Norge i fjor tapte over hundre milliarder kroner, eller skal vi gjøre som FrP foreslår; å investere i varige verdier som veier, jernbane, sykehus og utdanning. Mens andre land bygger opp kommunikasjon, helsevesen og utdanningssystemer, så sparer vi oss til fant. Uansett om aksjemarkedet går opp eller ned, så vil Norge tjene på å bygge opp infrastrukturen – noen av alle disse milliardene burde settes av til disse formålene. Det er jo hva Dubai gjør, og det virker som om deres innbyggere får vesentlig mer igjen for oljeinntektene enn det nordmenn gjør. De bygger ut landet; gratis lege og tannlege, ingen fattige, og likevel har de ikke inflasjon. Men de er heller ikke livredde for å la private stå for utbyggingen.

Vi har det godt her i Norge

Jens Stoltenberg forteller at nordmenn er privilegerte og at vi har det bra her i Norge. Jeg husker også at vår forrige statsminister, Bondevik, sa noe tilsvarende: ”Vi skulle skamme oss over å klage over forholdene her i Norge når vi har det så fint i forhold til andre land”. Han har jo for så vidt rett i dette.

• Vi har bedre veier enn i Botswana. Vi pleide å kunne si at vi har bedre veier enn Albania, men etter de rødgrønne årene må vi utenfor Europa for å kunne si at vi er bedre.
• Vi har større frihet enn i Pakistan, der blir man nå sperret inne hvis man vitser om presidenten.
• Vi har bedre levekår enn folk i Nord-Korea eller Burma.
• Innbyggerne i Norge har bedre økonomi enn folk i Zimbabwe.
• Skolene i Norge er bedre enn det de har i Kongo.
• Man behøver ikke søke myndighetene om tillatelse for å kjøpe pc eller mobiltelefon slik som på Cuba.
• Vi har fargefjernsyn; fremdeles riktignok bare som prøveordning, men det er håp om at det etter hvert kan bli permanent.
• Vi har bedre jernbanenett enn Nigeria.
• Folk i Norge har det tryggere enn i Somalia.
• Det er mer talefrihet i Norge enn i Saudi-Arabia.
• Vi har mer trykkefrihet i Norge enn i Afghanistan. Der blir man fengslet for å avbilde Muhammed, her har vi en utenriksminister som ber om unnskyldning hvis noen skulle gjøre det.
• Her er det bedre rettssikkerhet enn i Iran, der ble demonstrerende studenter nettopp henrettet. Opprørerne fra Blitz-miljøet blir aldri sittende inne mange timer av gangen.
• Den norske stats finanser er bedre enn i Irak, der har de tross store oljereserver foreløpig ikke klart å drive lønnsomt.
• Drikkevannet i Norge er bedre enn i India, der må man kjøpe flaskevann også når det ikke er på moten.
• Sykehusene her er vesentlig bedre enn i Rwanda.
• Luftforurensningen i Oslo er mindre enn i Mexico city og Beijing.
• Det er friere valg i Norge enn i Honduras.

Vi har riktignok ikke politikere med de store ambisjonene på norske vegne, men til gjengjeld har de store ambisjoner på vegne av resten av kloden; helt siden Gro Harlem Brundtland fløy rundt og skulle frelse hele verden, til Erik Solheims eskapader i Sri Lanka og Gahr Støre som megler i Midtøsten.

Konkurranse

Ifølge EØS reglene som en tidligere regjering i sin uendelige visdom vedtok, så skal posten i Norge konkurranseutsettes. I utgangspunktet trodde jeg at det skulle bli vanskelig å ha flere aktører til å levere brev og pakker i vårt grisgrendte land. Etter hvert har jeg forstått at vi i fremtiden kanskje må nøye oss med postombæring to-tre ganger i uka i stedet for hver eneste dag som vi hittil har hatt. Ved nærmere ettertanke så ser jeg at det egentlig er helt greit; all korrespondanse som er viktig eller haster, går likevel via e-post eller telefon. Når jeg tenker meg om, så er det mange år siden jeg fikk eller sendte et brev som virkelig måtte være fremme fra en dag til neste. Mye viktigere er det at postleveringen virkelig fungerer, det vil si at posten blir levert i riktig postkasse, og at den ikke rett og slett forsvinner. Disse problemene har skapt mange frustrasjoner og utgifter i tidenes løp. Så kanskje konkurranse kan føre til at postbudene skjerper seg og leveringen blir bedre; det har i hvert fall skjedd i alle andre bransjer.

I samfunnet er det i grunnen ikke noe annet virkemiddel som fører til bedre service, lavere priser og høyere kvalitet enn nettopp konkurranse. På pakkefronten har det ført til at jeg nå kan hente mine pakker hele døgnet på nærmeste bensinstasjon eller nærbutikk, i stedet for slik det var tidligere da posten hadde monopol – da måtte man møte opp på et postkontor i offentlig arbeidstid og stille seg i en nærmest endeløs kø for allernådigst å få utlevert sin pakke. Hvis konkurranseutsetting av brevpost kan føre til tilsvarende kvalitetsforbedring, så ønsker jeg den velkommen.

Vi må også ta i betraktning de ansattes ve og vel, folk er ikke lykkelige i monopolinstitusjoner (det er det bare eieren som er); jevnfør undersøkelser som viser at ansatte i offentlig virksomhet er vesentlig mer frustrerte enn ansatte i private bedrifter. I likhet med Rema 1000, Lefdal, CC, Liertoppen og den lokale tannlege, så vil nok både kunder og ansatte være tjent med at også posten blir både konkurranseutsatt og privatisert.

Sykehus, kriser og amatører

Flere hundre pasienter dør hvert år på grunn av infeksjoner de pådrar seg på sykehuset. Mye av problemet skyldes så enkle ting som manglende håndvask. Ikke bare vasker personalet seg sjelden, de har tydeligvis ikke kunnskap om hvordan håndvasken bør utføres. Jeg satt og ventet i fire timer på sykehuset i Drammen mens min kone var på akuttmottaket. Da hadde jeg rikelig anledning til observere håndvaskingen som foregikk tre meter fra min venteplass. Over halvparten av legene gjorde følgende: Åpnet krana med fingrene, vasket seg og lukket deretter krana med fingrene. Denne krana er naturligvis en vesentlig smittekilde fra person til person. Noen få brukte et papir når de skulle lukke krana. Dette hjelper, men det er antagelig vanskelig å få gjennomført en slik selvdisiplin.

Det er over hundre år siden Louis Pasteur leverte bevis på at det fantes bakterier og gjærsopper som spredde sykdommer. Han kjempet en tapper kamp mot datidens leger som hevdet at det ikke fantes slike dyr som var for små til å kunne sees. Da Pasteurs datter skulle på sykehus for å føde, krevde han desinfeksjon av utstyr og vask av hendene til dem som skulle ta imot barnet. For at sykehuset skulle gå med på dette ble han tvunget til å underskrive en erklæring som sa at teorien om disse bakteriene bare var noe tull. Han gikk gjennom denne ydmykelsen, og både mor og barn kom fra sykehusoppholdet uten skade. Nå opplyser media oss om at infeksjonene florerer på norske sykehus, nettopp fordi man ikke tar rensligheten alvorlig. Er vi virkelig ikke kommet lengre i dag enn at vi må kjempe mot den samme uvitenhet som Pasteur slet med på attenhundretallet?

Helsevesenets it-bruk er like dårlig, Computerworld's reporter fikk hakeslepp når han møtte Norsk sykehusvesen.

100 000 ledige og NAV

NAV venter hundre tusen ledige i år – hvorfor er det et problem? Da Gro Harlem Brundtland styrte Norge hadde vi 170 000 ledige, og det var aldri vanskelig å få dem registrert slik at de fikk dagpenger. Det er mange kompliserte regler i Norge, men registrering av arbeidsløse er ikke en av dem. Den som har mistet jobben skal ta med seg arbeidsavtale eller en bekreftelse på at man har sluttet samt lønns- og trekkoppgave. Man trenger ikke engang ta med skattekort, for alle opplysningene finnes allerede i datasystemet til NAV. Reglene for å motta dagpenger er klart definerte og enkle å forholde seg til for 92,83 % av alle ledige. Det tar en saksbehandler omtrent ti minutter å behandle hver arbeidsledig person, så hva er problemet?

Politikernes svar er forutsigbart, bevilg mere penger og ansett flere folk. Enhver erfaren prosjektleder i det private vet at å sette flere personer på et prosjekt som er forsinket, bare vil føre til ytterligere forsinkelser. Statistikken over utviklingen av antall arbeidstakere i offentlig virksomhet er skremmende; den rødgrønne regjeringens mistro til privat virksomhet vil etter hvert føre til at hele Norges befolkning blir ansatt i det offentlige. I de nordligste fylkene er dette allerede tilfelle, men med regjeringens pengedryss over arbeiderpartistyrte kommuner sprer denne tendensen seg videre over hele landet. Hvis denne utviklingen fortsetter vil vi i løpet av få år ha en større prosentdel av befolkningen ansatt i offentlig virksomhet enn man hadde i Sovjet før det imperiet brøt sammen. Vi ser de samme tendensene her i Norge, en økende byråkratisering, ineffektivitet og etter hvert et samfunn hvor de mest elementære ting ikke fungerer; transport, helsevesen, eldreomsorg og skoler. NAV er et av de fremste eksemplene på hvor galt det kan gå. I fem år har de nå prøvd å samkjøre og reformere seg, og fremdeles er de ikke nærmere målet enn de var da de startet. Det ser ikke ut å være noen grenser for hvor mye penger eller arbeidstimer man kan bruke. Slik går det når alle de involverte er mer opptatt av prosessen, politisk korrekthet og posisjoner enn å komme frem til et resultat.

Et annet godt eksempel på hvordan offentlig virksomhet fungerer, finner man etter tsunami-katastrofen i 2004. Da brukte hele UD med innleide hjelpere mange dager på å finne ut at nesten ti tusen nordmenn var savnet etter bølgene som skyllet over Indonesia, Malaysia, Thailand, India, Sri Lanka, Somalia og Maldivene. Media stusset over dette tallet, og en avisredaksjon satte noen få journalister til å gjøre den samme jobben; de fant raskt ut at det riktige tallet var mindre enn hundre. Hele denne begredelig leksen i offentlig makt og avmakt er dokumentert på Internett i en metoderapport fra avisredaksjonen. 

La meg også minne om OL på Lillehammer; da hadde man først tenkt å la en politiker (Thorvald Stoltenberg) lede arbeidet, men så innså man at dette var idrett og derfor så viktig at man måtte ha en profesjonell (Gerhard Heiberg) til å gjøre jobben. Hvis det bare hadde vært en av de vanlige sakene i samfunnet; veier, jernbane, oljeutvinning, skole, industri eller sykehus, så ville det blitt satt en politiker til å lede og, tja, alle ser jo hvordan den utviklingen har gått her i landet.

Barnsligheter

Jeg har med interesse fulgt debatten og PFU’s dom av Otto Jespersens såkalte satire om lus i gasskammer. Den vekker nostalgiske minner. Jeg har en fetter som i femårsalderen pleide å stille seg opp i døråpningen når det var store høytidlige selskaper på gården. Så ropte han med høy stemme: "Rompebæsjetissetass", og fikk naturlig nok den oppmerksomheten han forventet. Min fetter vokste av seg denne vanen i seksårsalderen. Det er interessant å se at Otto Jespersen aldri har kommet over dette stadiet.

Oversettelse - engelsk norsk tysk

Oversetter tekniske, økonomiske, juridiske og medisinske tekster og dokumenter.
TransLogic har profesjonelle oversettere innen mange fagområder.

Kristin Halvorsen fortjener et bedre parti

Mange av oss var betenkte da SV’s ledende politiker, Kristin Halvorsen, ble finansminister. Men det har jo vist seg at hun har gjort en riktig god jobb, borte er alle de sosialistiske manifestasjonene, borte er hyllesten til diktatorer, markedskontroll og ønsket om at folk skal kle seg i ”sekk og aske” og se bedrøvelige ut, og best av alt, alle SV’s floskler er forsvunnet – Kristin Halvorsen snakker klart og forståelig. Nå kjemper Kristin Halvorsen for frihandel. Hun vil ha åpen internasjonal handel og forteller gjerne at folk må bruke penger for å få sving på finansverdenen. Dette kunne ingen høyrepolitiker gjort bedre. Er det ikke snart på tide at Kristin Halvorsen ser seg om etter et seriøst parti og blir leder i Høyre? Nå er det gått mange år siden hun begikk ungdomsopprør mot velstående pappa som var direktør i Hydro, og meldte seg inn i SV. Den saken burde være overstått slik at hun nå kan gå videre. Kristin Halvorsen er dyktig, har karisma og er utvilsomt en leder av format. Hun vil ikke ha noen mulighet for å realisere disse egenskapene i et marginalisert parti som SV. Hvis hun tar konsekvensen av sine meninger, uttalelser og evner, vil hun kunne løfte Høyre til igjen å bli et ledende parti. Høyre har, som de fleste har fått med seg, vært på panisk lederjakt helt siden Kåre Willoch gikk av; og nå har de mulighet til å få en fremragende frontfigur. Få kan se seriøst på Erna Solberg eller Per-Kristian Foss som Norges neste statsminister, det har imidlertid Kristin Halvorsen mulighet for. Den eneste som kunne være bekymret er Jens Stoltenberg, fordi Kristin Halvorsen i en slik posisjon åpenbart vil gjøre ham rangen stridig.

Alene, men ikke ensom

Er man mislykket hvis man ikke har venner? Jeg leser i A-magasinet at samfunnet – folk flest, synes synd på mennesker som ikke har noen venner. Pussig, jeg har vært en einstøing hele livet og har faktisk aldri tenkt på at jeg burde vært deprimert og mismodig av den grunn. Jeg har en venn, og det er min hustru gjennom nesten førti år, nå er jeg seksti. Jeg har et godt, tilfredsstillende liv, og jeg har alltid ”fått det slik jeg ville det”, jeg har selv valgt min tilværelse og trives med det. Det virker kanskje noe arrogant å si at jeg alltid får min vilje, men min erfaring er at nesten alle mennesker får det livet de selv bestemmer seg for. Mange av mine valg har opplagt vært gale, og andre valg har fått et annet resultat enn det jeg forventet, men jeg kan trygt si at det er jeg selv som har styrt min utvikling gjennom livet – jeg kan ikke skylde på noen andre.

Man behøver ikke være forfatter, sær eller rar for å ønske å være alene (eller et par som er alene). I løpet av mitt liv har jeg vært i mange selskaper, både hos familie, venner og i jobbsammenheng – og jeg synes det er gudsjammerlig kjedelig. Mange mennesker synes det er fantastisk å sitte ved et langbord og prate, høre på taler eller synge. Det er greit, jeg aksepterer at folk flest liker den aktiviteten, men den passer altså ikke for meg. Det er ingen grunn til å tro at jeg derfor har et miserabelt liv. Jeg trives med å sitte hjemme i min stue med et glass whisky og lese en god bok i fred og ro, jeg liker å spise middag sammen men min kone, jeg gleder meg til våren kommer og vi kan ta et glass hvitvin ute i hagen og grille en biff uten å måtte underholde fire-fem andre mennesker. Resten av dagen fyller jeg med arbeid foran PC’en eller ved å sette på en film eller TV-program på hjemmekinoanlegget. At ”folk flest” synes mine aktiviteter er kjedelig er meg knekkende likegyldig, det er slik jeg ønsker å leve mitt liv. Min bror trodde jeg var ensom, helt til jeg påpekte at han selv gikk på elgjakt og satt en hel dag mutters alene midt i skogen og ventet på at viltet skulle komme – og aldri følte han seg ensom. Slik er det med oss alle, vi har forskjellige evner, anlegg og ønsker med livet, man skal ikke døme andre mennesker fordi de velger å leve livet på en annen måte enn det som er ”opplest og vedtatt”.

Det er ikke det at jeg ikke liker fellesaktiviteter eller synes de er mindre verdifulle eller at andre burde gjøre som meg, det er ene og alene at jeg synes at enkelte aktiviteter er kjedelige og prøver å unngå dem. Jeg er verken sint, bitter eller deprimert – tvert imot, som selvstendig konsulent har jeg frihet til å velge de aktiviteter jeg trives med å gjøre, og de omfatter, pussig nok, ikke å være sammen med andre mennesker. Antagelig ligger det i genene, så hvis noen skal ha skylden for at jeg liker det jeg gjør, får man klage til den som har konstruert (skapt) oss. Venner er status, står det i A-magasinet. Aldri har det betydd noe for meg hva andre mennesker mener eller om naboene har finere hus, bil eller ferieturer enn det jeg har. Pussig at det skal være så vanskelig for folk å forstå at dette er mitt valg og at jeg ikke ”egentlig ønsker en annen tilværelse”. Vi har heller ikke barn; det er vanskelig for folk å forstå at også barnløshet er et bevisst valg fra vår side. Kanskje vi er unaturlige i så måte, men igjen, det er slik vi ønsker å leve. Jeg har ikke behov for å gå til andre mennesker for å mestre hverdagen. Jeg har heller ikke problemer med ”stress, angst, depresjon eller selvmordstanker” som jeg ser mange mennesker uten venner lider av. Antagelig er dette mennesker som ønsker seg flere venner, men jeg gjør ikke det. Jeg har gjennom seksti år vært i kontakt med mange mennesker og hatt mulighet for å knytte nærmere forbindelser, men jeg har rett og slett ikke lyst. I motsetning til Tor Erling Staff synes jeg ikke at folk som samler på venner og gjerne vil ha lange vennelister er noen duster, jeg tror det er slik de ønsker å leve. Det er bare det at jeg ønsker å leve på en annen måte, det betyr ikke at den ene måten er mer eller mindre verdifull enn den andre, den er bare annerledes.
Jeg føler allerede at mange nå synes synd på meg og min kone og mener at vi sikkert ville være lykkeligere hvis vi var mer sammen med andre mennesker. Jeg kan bare gjenta: ”Nei takk, vi har det bra slik vi har det”.

Alene, men ikke ensom.

Det er mitt liv – jeg ønsker å avslutte det med verdighet.

Eldre mennesker er redde.
Avisene setter fokus på at eldre mennesker ikke tør å ”stå på krava”. De er redde for hvordan behandlingsapparatet vil reagere. Folk har dessverre rett i å være bekymret over hvordan man blir behandlet som eldre og pleietrengende her i Norge. Det finnes ingen signaler som tilsier at man skal ta hånd om svake mennesker på en verdig måte. Helt siden Gro Harlem Brundtland brukte 20 millioner kroner på å hindre lege Jens Moe i å bygge et privat sykehus for å hjelpe folk, til nå i dag hvor nitti år gamle mennesker i Drammen blir etterlatt på trappa i vinterkulda fordi de ikke får plass på sykehjem. Etter at jeg i flere tiår har fulgt med i den offentlige debatten om Norges eldreomsorg, sykehjem og alderspleie, har jeg personlig tatt den avgjørelsen at det skal ikke skje meg. Med vilje og vitende og mens jeg fremdeles har alle mine sanser i behold, har jeg bestemt meg for: ”Jeg ønsker å dø før jeg på heltid blir avhengig av det norske helsevesen.” Jeg er ikke alene; min svigerinne som har sett sin demente mor bli ydmyket av pleiepersonell sier klart ifra: ”Drep meg heller, en slik skjebne vil jeg aldri ha.” Dette er naturligvis en altfor drastisk løsning for de fleste av oss, men min bror, som selv arbeider innen helsetjenesten, er like bestemt: ”Jeg vet hvilke tabletter jeg skal ta. I god tid før det blir nødvendig skal jeg sørge for å ha en tilstrekkelig reserve liggende klar.” Min hustru, som har sett både sin mor og sin far gå gjennom kommunens eldreomsorg, sier til meg: ”Hvis du elsker meg, så sørger du for at jeg aldri må oppleve noe slikt – jeg vil heller dø her hjemme.”

Det er noen kommuner i Norge som lykkes i å gi gamle mennesker et verdig liv, min far har hatt slik utrolig flaks å bo i en kommune hvor de faktisk tar seg av pleietrengende og gir dem en meningsfylt tilværelse; det skjer dessverre ikke her i Buskerud hvor jeg bor. Jeg vil anbefale alle som er skeptiske til hvordan vi behandler gamle mennesker her i Norge til å ta kontakt med foreningen ”Retten til en Verdig Død, den har gjort et stort arbeid med å synliggjøre problemene og utfordringene man står foran i den siste fasen. Det er mitt liv – jeg ønsker å avslutte det med verdighet

Piratkopiering og Pirat Bay-saken

Er folk i utgangspunktet kjeltringer som ønsker å stjele musikk og filmer via Internett? Man skal ikke lese mange blogger og diskusjonssider for å se at, nei, de aller fleste av oss vil faktisk betale for det vi kjøper. Vi bruker ikke Pirate Bay for å stjele eller fordi vi ikke synes rettighetshaverne fortjener penger for sine produkter. En stor del av problemet er imidlertid at de gigantiske, byråkratiske filmstudioene og plateselskapene har gjort det både urimelig dyrt og unødvendig vanskelig å være ærlig og kjøpe produktene deres.

Personlig har jeg lett etter sjeldne TV-program, filmer, lydbøker og andre typer audio-program – og det er umulig å finne dem fordi produsenten synes markedet er så lite at de ikke gidder å gjøre programmene tilgjengelige for den håndfullen av oss som gjerne vil høre på et spesielt program. Men jeg finner programmet gjennom forskjellige torrent-søkemotorer, fordi en eller annen entusiast som også likte det programmet har ønsket å dele det med andre. Dette er den eneste måten jeg kan finne det spesielle programmet på. Det er ikke synd på de store selskapene, de har i veldig mange år tjent gode penger på å selge sine overprisede produkter, ta en kikk på årsinntekten til et platestudio, en filmstjerne eller et popidol; det hadde ikke skadet om de hadde vist noe moderasjon og senket prisene sine litt. Men i stedet ansetter de en gjeng med bønnetellere som finner ut nøyaktig hvor høy pris de kan ta for musikken uten å miste for mange kjøpere. For å beholde sine monopoler har de introdusert soneinndeling av verden, slik at en plate som er kjøpt i USA ikke kan spilles i Norge. De har lagt inn kopibeskyttelse som gjør at jeg ikke kan spille musikk fra min innkjøpte CD-plate på en mp3-spiller mens jeg er ute og går tur. Det er til og med rapportert om såkalte beskyttelser som er så aggressive at hvis man avspiller plata i bilen eller på PC’en, så krasjer hele CD-spilleren og må restartes.

Når en bransje oppfører seg så grådig, trer det i kraft en mekanisme hos mennesket som kalles ”nødverge”, og resultatet er at slike tilbud som Pirate Bay blomstrer opp. Bransjen selv ville tjent mye penger på å kvitte seg med bønnetellerne, kopibeskyttelsene, soneinndelingen og advokatene og i stedet laget nettsteder hvor publikum kunne lastet ned alle deres produkter til en rimelig pris. I de senere årene har det dukket opp noen slike steder, og de blir suksesser som tjener mye penger. Dette viser at folk er villige til å betale bare de får mulighet til det. Men så lenge de store film- og plateselskapene fortsetter å bruke advokater i stedet for fornuft ser det ikke lyst ut for dem.
IKT-Norge

Egen skole for smarte barn

Oversettelse fra engelsk til norsk

Tenk, nå har vi også i Norge begynt å diskutere det som har vært en selvfølge i de fleste andre siviliserte land. Skal vi ha egne skoler eller klasser for de dyktigste elevene som ellers sitter å kjeder seg i de vanlige klasserommene? Det har i alle år vært en selvfølge at barn som er dyktige i idrett får spesiell opplæring og egne skoler. Derfor er vi også i verdensklasse når det gjelder idrett. Der har vi satset på enerne, vinnerne og individualistene. Ingen komité kan vinne skiskyting, Tour de France eller fotball-VM. Eller se på næringslivet; Røkke og Gjeldsten kjempet seg frem på egen hånd og gjorde suksess som vinnere på sine områder. Enhetsskolen vil aldri skape vinnere, bare en stor grå masse av middelhavsfarere og tapere. Inntil vi får en statsminister som innser dette, vil vi nok fortsette å ha en skole hvor elevene får de dårligste resultatene i Europa. Nå diskuterer man eliteskoler innenfor ballett og musikk. Hvorfor gjør man det? Jo, nettopp for å skape vinnere. Er det så vanskelig å forstå at hvis man skal få gode resultater innen matematikk, språk eller medisin, så trenger vi samme elitedyrking i skolen som vi har i idretten.

Oversetting , språkvask og korrekturlesing, her er flere opplysninger .



Hilsen en som kjedet seg på grunn av manglende utfordringer på skolen.

Jeg har byttet bank

Bytte av bank.

Mange opplever mye arbeide, ergrelser og ekstra utgifter ved bytte av bank. Løsningen er veldig enkel: ”Ikke bytt bank”. Det du skal gjøre er bare opprette konto i en ny bank og ikke si opp den gamle kontoen. Bruk så et års tid på å flytte alle engasjementer til den nye kontoen i stedet for å prøve å gjøre alt på en gang. Jeg opprettet konto i Skandiabanken for seks år siden og lot det stå igjen to kroner og femti øre på min konto i DnB. Den beslutningen har jeg aldri angret på, og at DnB sender meg en kontoutskrift hvert år som viser at jeg har kr 2,50 tilgode er jo bare hyggelig. Spesielt når man tenker på at DnB i sin tid faktisk ville ha kr 65,- for å slette kontoen.

Bilde på bankkortet

http://www.dinside.no/802343/jeg-har-byttet-bank

Dårlig mat på restaurant.

Hva gjør du hvis du ikke er fornøyd med maten på restauranten? Sender du den tilbake til kjøkkenet med beskjed om at den var for kald, for varm, brent, dårlige ingredienser eller hva som nå engang var feil med middagen? I så fall gjør du noe dumt. Hvis du er heldig så retter kokken opp feilen og bare spytter i maten din, hvis du har uflaks bruker han andre kroppssekreter som ingredienser i din nye rett. Kokker og servitører har mange muligheter til å ta en stille hevn over kunder som klager – enten klagen er berettiget eller ikke.

Det du bør gjøre, er å spise maten uten å klage og så kan du la være å besøke denne restauranten flere ganger. Det finns mange andre gode spisesteder å velge mellom. Hvis maten er så dårlig at den er uspiselig bør du nekte å betale og deretter forlate stedet. Senere kan du naturligvis advare venner og bekjente mot stedet, og hvis du har sosial samvittighet bør du legge ut informasjon på de mange restaurantvurderingssidene som finnes på Internett. Det finnes også flere restaurantguidebøker; forfatterne av disse vil også sette pris på din vurdering av aktuelle restauranter.

Men å spise mat som kommer tilbake etter en reklamasjon til kokken – det ville jeg aldri tørre å gjøre.

Unnskyldninger

A-magasinet hadde en fascinerende artikkel om det vanskelige ordet unnskyld. Det var mange gode eksempler og utdypninger av unnskyldninger i det offentlige rom. Det er imidlertid et forhold som jeg finner noe skremmende – nå går lederne i offentlige etater på kurs for å lære seg å beklage (og legge seg flate) når de har gjort noe feil. Det er naturligvis for mye forlangt at de skulle gå på kurs i å gjøre tingene riktig første gang, men jeg etterlyser sterkt kurs i å lære av sine feil. Et slikt kurs ville vært mye mer samfunnsnyttig enn kurset i å legge seg flat for kritikk. Erfaring fra de siste tiårene viser jo at byråkratier (både offentlige og private) er fullstendig ute av stand til å lære av sine erfaringer – det kan bare enkeltpersoner. Byråkratiske systemer fortsetter helt uavhengig av personer og erfaringer, og vi opplever at nye ledere har perfeksjonert kunsten å legge seg flate og be om unnskyldning, men ingenting skjer. Systemet fortsetter akkurat som tidligere, dette er trist, men det er muligens en naturlov.

Hvorfor Tove Voss ikke lykkes

Tove Voss er reiselivsbransjens ”grand old lady”, hun har laget gode pakketurer for nordmenn i førti år. Min kone og jeg har helt siden begynnelsen av åttiårene da hun var ansatt i Globetrotter, bestilt reiser over hele verden fra henne. Hun var også med på å introdusere temareisene til Star. Alltid har hun vært uhyre dyktig til å legge opp gode turer for oss som ikke er interessert i badeferier eller ferier hvor man rett og slett ”bor et annet sted”; vi som ønsker å komme hjem etter et par-tre uker – helt utslitt etter å ha opplevd fremmede steder og kulturer på en fantastisk temareise. Dessverre er det en viktig egenskap Tove Voss mangler, nemlig interesse for kundene. Hun er helt uovertruffen til å lage gode opplevelsesturer og finne dyktige guider, men ser på menneskene som skal reise med turene som plagsomme forstyrrelser som tar henne bort fra det hun helst vil holde på med: nemlig å lage og prøve ut nye, spennende reiser. 

Etter at Tove Voss forlot Star Tour har bønnetellerne (de som sitter på bakrommet og finregner på hvordan de kan spare noen kroner) tatt over. Tema fra Star Tour har en av de flotteste reisekatalogene jeg har sett, dessverre er selve reisene bare sånn passe. De har hotell/middag-kombinasjoner over hele linjen for å spare penger (og hotellene er veldig middels). Mer informasjon om de middelmådige tematurene på http://verdenogvi.blogspot.com/2008/12/rundtur-i-australia-med-tema-fra-star_31.html  

I Globetrotter gjorde Tove Voss en meget god jobb, både med både turene og katalogen. Nærmest perfekte reiser for oss som ønsker å se mest mulig når vi er på ferie. Men dessverre, ingen kundeoppfølging. Globetrotter hadde forholdsvis dyre reiser, og fra åtte til tyve deltakere. Min kone og jeg reiste vel fem-seks ganger med byrået, men fikk vi noensinne ubedt tilsendt en katalog derfra? Nei aldri, vi måtte nærmest trygle oss til informasjon om hvilke turer de hadde og jevnlig ringe og spørre om hva de hadde planer om. Til sammenligning har vi tatt en tur med danskebåten, og nå får vi tre-fire ganger i året brosjyrer og kataloger fra DFDS Seaways – uten at vi behøver å spørre engang. Det var ikke rart at Globetrotter forvitret og til slutt gikk konkurs. Det er trist, for de hadde nøyaktig den typen reiser som min hustru og jeg trives med.  

Det samme gjentok seg da Tove Voss gikk over til Select Tours, hun introduserte cruise-ferier som tidligere var helt ukjente i Norge; flotte turer, se http://verdenogvi.blogspot.com/2008/12/russland-var-en-positiv-overraskelse.html  og hun fortsatte å legge opp tematurer for interesserte. Men igjen, ingen kundeoppfølging. Jeg traff henne for eksempel på reiselivsmessa, og hun fortalte entusiastisk om elvecruise på Douro – jeg ble interessert og ba henne sende meg nærmere opplysninger, men naturligvis kom det ingenting i posten før jeg ringte og purret opp brosjyrene. Denne innstillingen fra sjefen gjennomsyret naturligvis firmaet, og de andre medarbeiderne hadde en tilsvarende likegyldig holdning til kundene inntil Tove Voss startet Escape og Select ble overtatt av Kuoni. Kuoni har en profesjonell kundebehandling, og nå får man alltid svar fra byrået. 

Escape er reisebyrået som Tove Voss selv har konstruert, det startet med cruise som er blitt hennes spesialitet og fortsetter med å introdusere stadig nye tematurer. Det er alltid en glede å lese deres brosjyrer og kataloger, stadig nye spennende reiser. Men dessverre, all entusiasmen, all interessen og all energien brukes på å legge opp nye turer; at det er noen kunder som faktisk bestiller turene kommer nærmest som et forstyrrende element i den fascinerende hverdagen med å lage nye reiser. Vi har bare hatt én dårlig opplevelse med reisene til Tove Voss, det var et cruise hvor hun tydeligvis hadde latt seg lure av egenreklamen til cruiseselskapet. MSC er et italiensk cruise-rederi som markedsfører seg med vekt på god mat. Dessverre var cruiset som Escape arrangerte i samarbeid med ”Glad i Mat” en fullstendig fiasko – seigt kjøtt, dårlig fisk og mangelfulle mellomretter var opplevelsen. Hele historien er på http://verdenogvi.blogspot.com/2008/09/aldri-mer-msc-cruises-fra-escape-travel.html Naturligvis klaget vi (i likhet med flere andre skuffede passasjerer), men ble fullstendig avfeid av Tove Voss, hun var ute og reiste og lagde nye turer og var fullstendig uinteressert i våre opplevelser. Det var naturligvis dumt av henne, vi reiser mye og nå går de pengene til andre selskap de neste tyve årene (som vi regner med er aktive reiseår). Foruten at vi advarer om opplevelsen, og det gjør også våre medpassasjerer som heller ikke fikk noen god respons fra Escape. 

Hvorfor har jeg skrevet denne artikkelen? Når jeg nå er så begeistret for de turene som Tove Voss legger opp kan man fundere på hvorfor jeg skriver at hun ikke lykkes. Det er faktisk mitt håp at en slik tilbakemelding kan gjøre Escape til et bedre reisebyrå. Hun er så dyktig til det hun åpenbart liker å gjøre, så hadde hun konsentrert seg om å lage reisene og latt en annen person ha ansvaret for kundene, så hadde vi fått bedre reiser her i Norge. Så det er mulig at tittelen i stedet burde vært ”Hvorfor Tove Voss ikke lykkes så godt som hun burde ha gjort”. Personlig hadde jeg ikke behøvd å bestille reiser fra England, der har min kone og jeg funnet et fantastisk godt byrå; Titan HiTours http://www.titanhitours.co.uk/ de har nettopp slike gode tematurer som Tove Voss laget, dessuten har de alltid førsteklasses hotell og en kundebehandling og oppfølging som ethvert firma kan misunne dem. Så hvis du er av den typen som liker rundreiser, slike som beskrives i Tema-katalogen til Star Tour, så kan Titan anbefales på det varmeste. 

Jagland, muslimer og terror

Thorbjørn Jagland sier i et innlegg i Drammens Tidende at han ”ikke kan utelukke at det fins islamister som står i ledtog med internasjonal terror”. Er dette en ny oppdagelse for ham? Det var i tilfelle på tide, vi andre har forstått dette i mange år, de fleste av oss siden 11. september 2001. 

Jan Tore Sanner tar en Jagland

Sanner uttaler at hvis Høyre blir mindre nå, så vil de ikke være med i en ny regjering. Dette minner mistenkelig om Jaglands berømmelige 36,9. En konge kan ønske seg et nytt folk, men når en politiker gjør det, så ender det ofte med at det er folket som får en ny politiker. Hvis ikke høyreledelsen snart klarer å samarbeide med Fremskrittspartiet så må både Sanner og de andre i toppen finne seg i at Høyre etter hvert forsvinner helt.

Jeg hater måker

Måker eier ikke samfunnsånd - skal ha, skal ha, skal ha. Jeg tør ikke tenke på hvilket parti de ville ha stemt på hvis de hadde hatt stemmerett, sier Odd Børretzen.

Det må naturligvis være SV. Mottoet ”Del godene” passer jo for alle snyltere, alle de som vil forsyne seg av det som andre har slitt og strevd for. ”Skal ha, skal ha”, det passer jo godt for alle som trodde på løftene fra Soria Moria og nå forlater Sosialistisk Venstreparti i flokk fordi ordene fra den såkalte flertallsregjeringen var tomme. 

De som ønsker å bidra med noe vil heller si: ”Skap godene”. 

Sparedusjer

I siste utgave av Grønn Hverdag skriver de om sparedusjer. Vi har prøvd to forskjellige typer, en til 69 og en til 139 og erfaringen i vår familie er entydig: Riktignok bruker dusjene 30 % mindre vann, men du blir stående 50 % lenger under dusjen for å få vasket deg ren. Jeg har sett at andre har samme erfaring, så før du investerer i sparedusj, så prøv en først. Tanken på å spare vann er besnærende, men de fungerer ikke særlig godt i praksis

Sykehusinfeksjoner

Aftenposten forteller at flere hundre pasienter dør hvert år på grunn av infeksjoner de pådrar seg på sykehuset. Mye av problemet skyldes så enkle ting som manglende håndvask. Ikke bare vasker personalet seg sjelden, de har tydeligvis ikke kunnskap om hvordan håndvasken bør utføres. Jeg satt og ventet i fire timer på sykehuset i Drammen mens min kone var på akuttmottaket. Da hadde jeg rikelig anledning til observere håndvaskingen som foregikk tre meter fra min venteplass. Over halvparten av legene gjorde følgende: Åpnet krana med fingrene, vasket seg og lukket deretter krana med fingrene. Denne krana er naturligvis en vesentlig smittekilde fra person til person. Noen få brukte et papir når de skulle lukke krana. Dette hjelper, men det er antagelig vanskelig å få gjennomført en slik selvdisiplin.

Det er over hundre år siden Louis Pasteur leverte bevis på at det fantes bakterier og gjærsopper som spredde sykdommer. Han kjempet en tapper kamp mot datidens leger som hevdet at det ikke fantes slike dyr som var for små til å kunne sees. Da Pasteurs datter skulle på sykehus for å føde, krevde han desinfeksjon av utstyr og vask av hendene til dem som skulle ta imot barnet. For at sykehuset skulle gå med på dette ble han tvunget til å underskrive en erklæring som sa at teorien om disse bakteriene bare var noe tull. Han gikk gjennom denne ydmykelsen, og både mor og barn kom fra sykehusoppholdet uten skade. Nå opplyser media oss om at infeksjonene florerer på norske sykehus, nettopp fordi man ikke tar rensligheten alvorlig. Er vi virkelig ikke kommet lengre i dag enn at vi må kjempe mot den samme uvitenhet som Pasteur slet med på attenhundretallet?

Urbefolkning

Det er en utbredt misforståelse at samer er Norges urbefolkning. Betegnelsen urbefolkning benyttes om den opprinnelige befolkningen i et land, slik som indianerne i Amerika, aboriginalene i Australia eller eskimoene på Grønnland. Samene kom hit til landet omtrent ved Kristi fødsel, da hadde Norge alt vært befolket av nordmenn i over syv tusen år. Samene må derfor betegnes som en av våre tidligste innvandringsgrupper. Hvis alle som kler seg i kostymer og bor i telt skal kalles urbefolkning, så må den betegnelsen også gjelde for enhver speidertropp her i landet.